Det glade 50-tallet

Svart og hvitt ble hissig grått, Bill Haley, Elvis, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Buddy Holly… Tenåringenes opprørsmusikk mot etablerte og ufarlige stjerner som Connie Francis og Pat Boone.

I Norge kom VG-lista i 1958, fem år seinere enn den første offisielle britiske salgslista. Og ingenting skulle bli som før.

50-tallets viktigste musikk var rock & roll: En syntese av svart og hvit musikk og en videre utvikling fra den populære amerikanske rhythm & blues. Imidlertid hadde rock & roll flere hvite artister, og adskillig større spennvidde i tekstene, enn hva de svarte musikerne hadde hatt i sin blues.

Bluesens oppbygging med 12-takters oppbygging og enderim ble allikevel, i hvert fra starten av, beholdt. Dette gjorde at r&r egentlig hadde et nokså snevert utviklingspotensial. Rocken måtte dermed utvikle seg, og selve sjangeren døde omtrent ut ved inngangen til 1960-årene.

Bruken av instrumenter, to el-gitarer, slagverk og el-bass, ble derimot videreført som en klassisk band-besetning utover 60-tallet. Saksofonene som hang igjen fra r&b-stilen, forsvant derimot og ble helt oversett av de første artistene på 60-tallet som var påvirket av rock & roll-bølgen.

Sangene og artistene som er utvalgt her, skal prøve å gi et bilde av det som var populært før og like etter at VG begynte med sine lister i 1958.

Årene 1957-59 er bevisst overrepresentert, men det er tatt med innspillinger helt tilbake til 1951. Her finner man opprørsmusikken side om side med de «trygge» og etablerte sangerne og sangerinnene.

Det var slik det var, og man legger merke til at på de norske listene, fikk faktisk aldri de amerikanske rebellene det helt store gjennombruddet. Da ser vi selvfølgelig bort fra de aller største navnene, som Elvis og til en viss grad Little Richard.

De største suksessene i 1958 og 1959 var artister som Kingston Trio, Billy Vaughn, Connie Francis og av en eller annen grunn en rekke amerikanske sviskesangere.