Svart og hvitt ble hissig grått. Bill Haley, Elvis, Little Richard, Jerry Lee Lewis, Buddy Holly… Dette var tenåringenes opprørsmusikk mot de etablerte og ufarlige stjernene som Connie Francis og Pat Boone.
I Norge ble VG-lista introdusert i 1958, fem år senere enn den første offisielle britiske salgslista. Og ingenting skulle bli som før.
50-tallets viktigste musikk var rock & roll: En syntese av svart og hvit musikk, samt en videreutvikling fra den populære amerikanske rhythm & blues. Imidlertid hadde rock & roll flere hvite artister og en betydelig større spennvidde i tekstene enn hva de svarte musikerne hadde hatt i sin blues.
Bluesens oppbygging med 12-takters struktur og enderim ble imidlertid, fra starten av, beholdt. Dette gjorde at r&b egentlig hadde et nokså snevert utviklingspotensial. Rocken måtte derfor utvikle seg, og selve sjangeren døde omtrent ut ved inngangen til 1960-årene.
Bruken av instrumenter som to el-gitarer, slagverk og el-bass ble derimot videreført som en klassisk bandbesetning utover 60-tallet. Saksofonene, som hang igjen fra r&b-stilen, forsvant derimot og ble helt oversett av de første artistene på 60-tallet som var påvirket av rock & roll-bølgen.
Sangene og artistene som er utvalgt her skal gi et bilde av det som var populært før og like etter at VG begynte med sine lister i 1958.
Årene 1957-59 er bevisst overrepresentert, men det er inkludert innspillinger helt tilbake til 1951. Her finner man opprørsmusikken side om side med de «trygge» og etablerte sangerne og sangerinnene.
Slik var det, og man legger merke til at på de norske listene fikk de amerikanske rebellene aldri det store gjennombruddet. Her ser vi selvfølgelig bort fra de aller største navnene, som Elvis og til en viss grad Little Richard.
De største suksessene i 1958 og 1959 var artister som Kingston Trio, Billy Vaughn, Connie Francis, og av en eller annen grunn en rekke amerikanske sviskesangere.