Spør man en amerikaner hva han forbinder med The Platters, vil du bli møtt med et bredt glis og få høre The Great Pretender. Men vi nordmenn har kanskje et sterkere forhold til Only You.
Platters var ikke den første, men de var den første virkelig store vokalgruppen i amerikansk 50talls-musikk – og banet vei for en rekke andre navn i årene som kom. Svært få skulle imidlertid komme i nærheten av poulariteten Tony Williams og hans fire vokalister, og det var Only You i 1955 som banet vei.
Kvintetten var fra Los Angeles, der doo-wop-stilen blomstret opp på 40- og 50-tallet. Doo-wop var en melodiøs vokalsjanger med klare elementer fra gospel, men man tonet harmoniene kraftig ned og hentet i stedet inspriasjon fra de svartes rhythm & blues. Til tross for det, var det særlig balladene de største doo-wop-gruppene skulle bli kjent for.
Det var legenden Buck Ram som både oppdaget Tony Williams og hans vokalister, og også han som nærmest fikk sneket dem inn på plateselskapet Mercury. Da var også besetningen etter en gode utskiftninger stabilsert med Williams, David Lynch, Paul Robi, Herb Reed, og Zola Taylor. Som en enslig, kvinnelig sangsvale blant de fire mennene, var Zola med på gi Platters et lett gjenkjennelig uttrykk på plateinnspillingene.
Denne kvintetten ble en stor suksess og blir ennå i dag bektraktet som «klassiske» The Platters: En besetning som skulle vare til omlag 1960. Only You ble egentlig innspilt i 1954, men ikke utgitt før de fikk napp hos Mercury året etter. Da ble den en umiddelbart suksess, og banet vei for oppfølgeren The Great Pretender – og over 20 store hitsingler i årene som fulgte.
Her hjemme nådde ingen av disse inn på våre lister, enkelt og greit fordi de fleste store låtene som før VG-lista så dagens lys på tampen av 1958. Langt senere skulle imidlertid Only You gå helt til topps, da Stein Ingebrigsten spilte inn en norsk versjon – Bare du – i 1973.
THE PLATTERS
Only You
(Buck Ram)
1955 Mercury
Produsert av Buck Ram
I 1959 ble de fire mennene anklaget for prostitusjon og besittelse av narkotika, og frontsanger Williams forsvant ut av gruppen. Anklagene ble nettopp det, anklager, men ryktet til Platters var i et spartansk USA sterkt skadet. Året etter var egentlig gruppens storhetstid for alvor over, og besetningen startet å endres nokså betydelig. Flere av medlemmene startet å bruke Platters til sine egne utgaver av sanggruppen, selv om manager og produsent Buck Ram var den som eide navnet.
Hans offisielle utgave, med kun Herb Reed tilbake av originalbesetningen, opplevde sine siste store låtsuksesser i årene 1966-67.
Deretter har det nærmest figurert et utall forskjellige utgave av The Platters, og det hele endte i en rekke bataljer og søksmål på 80- og 90-tallet. Buck Ram tviholdt imidlertid på varemerket Platters, og selv etter hans bortgang i 1991 – er det forgreningene fra hans Platters som blir regnet som den offisielle. Ironisk nok er det Herb Reeds utgave som er mest kjent, Reed som i dag er den eneste gjenlevende av kvintetten fra gullårene på 50-tallet.
Med sine røtter i både hvit gospel og hybriden doo-wop, inntok The Platters på 50-tallet et marked som vekket suksess både hos det svarte og hvite publikumet i Statene. Deres fremste innspillinger har blitt innspilt av et utall artister, og det nostalgiske og nesten uskyldige preget av de mest populære låtene, har gjort dem til en del av den gjengse amerikanske sangskatten i dag.