Inger Johanne Jacobsen var i etterkrigstida den kanskje fremste utfordreren til Nora Brockstedts posisjon som landets fremste sangerinne.
Hun debuterte så tidlig som i 1941 med innspillinger av av så vel norske melodier som oversatte utenlandske slagere. Spesielle er hennes tolkninger av datidenes store franske «chansons».
På 50-tallet fulgte en strøm av singler, nesten alle av disse ble store slagere. Blant disse kan vi ramse opp låter som: Mitt svermeri, Møllerens Irene, Min sønn, min sønn (Vera Lynn), Jeg venter til du kommer, Vi seiler mot lykken og Vi svever høyt i det blå med en haug andre.
Frøken Johansen og jeg solgte i over 50.000 eksemplarer da denne kom ut i 1960. Det ingen forstod, var at låta egentlig var nokså skarp parodi på de mange skillingsvise-inspirerte slagerne som av en eller annen forunderlig grunn var blitt umåtelige populære på slutten av 50-tallet.
INGER JACOBSEN (1923-96)
Frøken Johansen og jeg
(Thore Skogman/Jacob Hjelte)
1960 COLUMBIA
Arrangert av Karsten Clouman
Etter denne ble det roligere fra Jacobsen – og hennes eneste listeslager ble Han er endelig, endelig min i 1961. Huskes gjør også den rare Tarantella og månen og Send hjem’n Albert til meg fra 1967.
Inger Jacobsen representerte også Norge i Eurovision Song Contest i 1962 med Kom sol, kom regn, som nok var for sofistikert til å bli en suksess.
Siden var Jacobsen først og fremst en LP-artist, med samarbeid med blant annet Thore Skogman på 70-tallet.
Ved siden av plateutgivelsene, var hun hele tida fra 40-tallet sentral i norsk revy-liv. Da stemmen begynte å svikte utover 70-tallet, var teateret hennes faste arbeidsplass. Hennes siste forestilling skulle bli på Riksteaterets oppsetning av «Trost i taklampa» i 1994.