Frank Ifield – I Remember You | Lovesick Blues

Frank Edward Ifield og familien emigrerte fra Coventry til Sydney like etter krigen, og gjennom oppveksten kom han raskt i kontakt med country & western-miljøet i den australske storbyen.

Ifield lot seg inspirere av Hank Williams hillbilly-stil og fikk stor suksess i Australia og New Zealand fra midten av 50-tallet. Da reiste tilbake til England for å søke lykken, og kom i kontakt med britenes guru innen populærmusikken, Norrie Paramor.

Lucky Devil ble en liten hit i 1960, men så ble det stille fra Ifield. Først med I Remember You våknet platekjøperne, og det til gangs. Låta var egentlig skrevet i 1942 til filmen The Fleet’s In, og for produsent Paramor var dette en godt brukt suksessformel han også hadde brukt for mange andre artister, deriblant Cliff Richard: Finn en gammel og iørefallende glemt slager, sett litt tidsriktig musikk til – og ikke minst, finn riktig artist til låten.

Frank Ifield var riktig artist til I Remember You. Countryjodlingen passet som hand i hanske til melodien, og singlen solgte i en million bare hos britene og lå hele sju uker på toppen der. Her hjemme slo den ikke helt til, men det gjorde oppfølgeren:

Kanskje ikke helt overraskende var dette en innspilling av Hank Williams’ klassiker Lovesick Blues fra 1943 (selv om låta hadde vært skrevet så tidlig som i 1928). Ifield fikk nok en millionselger – og plutselig figurerte han helt i toppen av britiske popstjerner dette året.

Med Wayward Wind fikk Frank Ifield sin tredje strake nummer 1-slager hos britene – men også sin svakeste hitsingle til nå her i Norge. 


FRANK IFIELD (f. 1936)
I Remember You
(Johnny Mercer/Victor Scherzinger)
1962 Columbia
Produsert av Norrie Paramour


Lovesick Blues
(Irving Mills/Cliff Friend)
1962 COLUMBIA
Produsert av Norrie Paramor


Ifield fortsatte å komme med hitlåter også etter denne slageren –  men bare for en liten stund. Nobody’s Darlin’ But Mine ble hans fjerde listetopper i Storbritannia i mai, og både den og I’m Confessin’ på sensommeren entret listene her.

Deretter kom Ifield aldri siden inn på de norske listene igjen. I januar 1964 fikk han siste minneverdige slager på de bristiske listene med Don’t Blame Me, men de neste singlene ble bare mindre suksesser – og i 1966 var det full stopp.

Gjennom årene har Ifield opptrådd tett og ofte med hans gamle repertoar, og han rakk gjennom sine korte suksessår å bygge seg opp en trofast tilhengerskare også i USA og Australia.

Han er også kjent for sin medvirkning på et av tidenes dyrest samleobjekter, det obskure albumet Jolly What! England’s Greatest Recording Stars: The Beatles and Frank Ifield on Stage fra 1964.