Hollies – I’m Alive

The Hollies ble frontet av Graham Nash (gitar/vokal) og Allan Clarke (vokal). Begge født 1942 fra Manchester. Der hadde de spilt sammen som The Two Teens og The Guytones siden ungdomsårene.

The Guytones ble senere til The Fourtones da duoen ble en kvartett, og siden til Rikki & Dane (av alle ting…) da de ble stående tilbake som en duo. I 1961 kom Eric Haydock med på gitar og Donald Rathbone på trommer, og de ble nå hetende The Deltas.

Juletider 1962 ble The Deltas omsider til The Hollies, som en gest til legenden Buddy Holly. Litt senere ble kvartetten til en kvintett, da Tony Hicks kom med i bandet. Fra starten av fungerte han nærmest som en backup, men han ble raskt et fast medlem.
EMIs Ron Richards hørte rykter om bandet, som i løpet av dette året hadde fått flere og flere oppdrag på Cavern i Liverpool. Richards fikk dem raskt signert til Parlaphone, samme merke og selskap som The Beatles.

Debutsinglen Just like Me gjorde det helt OK på listene, men trommis Rathbone valgte allerede da å søke nye utfordringer. Ny fyr bak stikkene ble Bobby Elliot, som nå ble med på følgende innspillinger – stort sett omarrangerte utgaver av amerikanske slagere.

The Hollies led nok litt, som som mange andre tidlige britiske band, at de ble hyret inn på platekontrakter grunnet spilleferdigheter og ikke låtskrivertalent. Dette var nok en av grunnene til at det tok to år før bandet slo virkelig igjennom. Gruppen hadde imidlertid en nokså stor fordel blant de mange andre håpefulle beatgruppene, nemlig vokalharmoniene som skilte dem ut fra mange andre band.

En av faktorene for suksessen som kom i 1965, var Ron Richards stadige tro på dem – og at han sammen med bandet kom opp med nye og originale låter, fremfor amerikanske coverlåter. Samtidig som The Hollies også startet å spille inn eget materiale, fikk de også spille inn nyskrevne sanger blant annet fra navn som Graham Gouldham (senere 10CC) og Clint Ballard.

Det var sistnevnte som stod bak I’m Alive, som skulle bli en av de store sommerselgerne i 1965. På denne innspillingen kombinerte de vokalharmonier fra forbildene i Everly Brothers med beaten, og fikk en nummer 1 på de britiske øyene.

Samtidig startet The Hollies en karriere som skulle gjøre til dem en av de virkelig store gruppene i hjemlandet. I årene som kom fikk de hele 17 hitsingler på de britiske listene – og også i Norge skulle de bli trofaste gjengangere, uten noensinne å nå helt til topps.

Deres største single skulle komme i 1966, da de våget å låne litt av råheten fra grupper som Kinks og Rolling Stones.


THE HOLLIES
I’m Alive
(Clint Ballard jr)
1965 Parlaphone
Produsert av Ron Richards