«Betty, is that Jimmy’s ring your wearing?»
60-tallets mest melodramatiske klassiker kom fra en jentekvartett fra Andrew Jackson High School i New York. The Shangri-las ble i en kort periode den største, hvite jentegruppen i Statene, og langt senere jenteband har trolig mye å takke denne kvartetten for i inspirasjon og syngestil.
The Shangri-Las bestod av søstrene Betty (Elisabeth) (f.1946) og Mary (f.1948) Weiss, og tvillingene Mareg (Marguerite) og Mary Ann Ganser (f. 1948). Det hersket fra starten litt forvirring om de var en trio eller kvartett, siden Betty sjelden deltok på offentlige opptredener. Men hun var med på alle innspillingene.
I 1963 etter en kort stund med opptredener for det meste på skolen, ble de oppdaget av det lille selskapet Kama Sutra. Der spilte jentene inn blant annet singlen Simon Says, uten egentlig å ha noe gruppenavn. Shangri-Las ble valgt nesten tilfeldig, etter en restaurant i Queens-distriktet.
I 1964 ble de gitt kontrakt av produsenten George «Shadow» Morton fra Red Bird, plateselskapet til Elvis’ tidligere låtskrivere Jerry Leiber og Mike Stoller. Deres første single var Remember (Walkin’ In the Sand) som ble en hit både i USA og Storbritannia, men det var oppfølgeren Leader of the Pack som klatret helt til topps på amerikanske listene.
Innspillingen hadde klarer referanser til Phil Spector og hans overveldende arrangementer, men Shadow Morton dro det hele enda et skritt lengre, der deler av låten omtrent ble fremført som et hørespill jentene i mellom. I tillegg hadde produksjonen elementer av durende motorsykler, noe som aldri hadde blitt vært å høre i en kommersiell poplåt tidligere.
I Storbritannia ble den visstnok bannlyst av BBC, trolig fordi den flørtet med noe helt annet enn en pyntelig happy end.
THE SHANGRI-LAS
Leader of the Pack
(George «Shadow» Morton/Jeff Barry/Ellie Greenwich)
Produsert av George «Shadow» Morton
1964 Red Bird
Også utgitt på albumet Leader of the Pack
Leader of the Pack har blitt stående som en klassiker i amerikansk pop, og har gjestet listene i originalversjonen flere ganger senere. Den har også blitt spilt inn av andre grupper med vekslende hell, kanskje mest kjent i Twisted Sisters 1985-utgave. Sangen var skrevet av produsent Shadow i samarbeid med et av de mest kjente låtskriverparene i 60-tallets USA, Jeff Barry og Ellie Greenwich.
Året etter skulle Barry og Greenwich skrive en ny klassiker i River Deep, Mountain High for Ike & Tina Turner.
The Shangri-Las kom aldri inn på de norske listene, og heller ikke britene lot seg imponere av kommende singler. Men de klarte seg bra hjemme i Statene, og hadde flere store singler – blant annet med Give Him a Great Big Kiss (1965) og I Can Never Go Home Anymore (1966). Flere av de senere låtene hadde også nokså dramatiske historier for platekjøperne.
I siste halvdel av 1966 og utover 1967, stagnerte det store salget for kvartetten – og de brøt opp som gruppe i 1968. Senere har de skyldt på produsent Shadow, som lot jentene noe i stikken for å prioritere andre navn. Det kunne han nok ha spart seg, for Shadow forsvant nokså raskt fra produksjonsspakene, og ble helt borte fra musikkbransjen fra starten av 70-tallet.
De fire jentene i Shangri-Las fikk ulike skjebner. Mary Weiss ble en møbeldesigner, mens Betty startet sitt eget firma. For tvillingene ble historien verre. Mary Ann døde allerede 22 år gammel av kreft i 1970, og det samme gjorde Merge mye senere i 1996. Kun Mary Weiss har siden fra tid til annen spilt inn låter og opptrådd.
The Shangri-Las korte karriere ga en liten rekke med låter som siden har blitt innspilt av mange artister. Leader of the Pack ble siden en egen musikal på Broadway, og fra tid til annen har det også blitt spunnet filmplaner rundt historien.
«…but I don’t care I’ll never forget him – the leader of the pack»