Ingvar Karlsson (f.1938) , Sven-Erik Magnusson (1942-2017) og Sven Svärd (1939-2003) startet allerede som unge karer i 1956 å spille sammen i Slottsbron i Värmland. Slottsbron hadde drøye tusen innbyggere, men skulle allikevel bli hjemstedet til et av tiårets mestselgende grupper både i Norge og Sverige.
Ingvar trakterte trekkspill og etter hvert el-gitar, Sven-Erik var en talentfull klarinettist, men ble etter hvert gruppas frontfigur også på sang og gitar. Sven slo på trommene.
I 1958 fikk de med seg Rune Bergman på bass, og kvartetten kalte seg nå Sven-Ingvars Rockband. Til tross for den unge alderen, ble de raskt populære i Värmland med sine dansbare versjoner av spesielt amerikanske slagere. Da Bergman kom med i gruppen, gikk de sakte fra en noe usedvanlig bandinstrumentering med klarinett, trekkspill og trommer – til et mer tradisjonelt gitarbasert band. Og i 1960 ble Sven-Erik Magnusson kåret til Värmlands egen rockekonge.
De platedebuterte på Philips i 1961 med en firespors-single, som flere av deres første utgivelser var. De kalte seg fra da Sven Ingvars Quartet – senere forsvensket til Sven-Ingvars Kvartett. Blant deres første singler var utenlandske slagere som Pony Time og Guitar Boogie, men det var deres tredje utgivelse dette året (på svensk), Te dans mä Kalstatösera, som ble guttas gjennombrudd på de svenske listene.
Sven-Olof Petersson (f.1939) kom med på saxofon i 1962, og nå ble bandnavnet forkortet ned til kun Sven-Ingvars (noen ganger skrevet både med og uten bindestrek). Sven-Erik Magnusson ble dermed ennå mer gruppas ansikt utad på vokal og gitar, siden han nå kunne la Petersson håndtere treblåserne alene på scenekanten.
Sakte la de om stilen i retning av en blanding av svensktradisjonell folkeviser, litt country og (selvfølgelig) noen beatinspirerte rytmer – og Sven-Ingvars fikk en nokså særegen stil som skilte dem ut fra både samtidige svenske grupper og også angloamerikanske band. Allikevel ble de litt uglesett av svensk media, og Sveriges Radio (som SVT het den gangen), var ikke særskilt overbeviste til å gi dem så mange sjanser på radio og TV.
Når i tilegg bandet utga flere singler med instrumentallåter og engelske innspillinger, var det ikke så mange kanaler å nå helt gjennom på for bandet i årene frem til 1964. Men fra nettopp 1964, startet de utelukkende å spille inn svenske sanger – og flere av de største svenske låtskriverne, skulle i årene som kom, levere stoff til Sven-Ingvars.
SVEN-INGVARS
Fröken, Fräken
(Thore Skogman)
1964 Philips
Arrangert av Sven-Ingvars
Også utgitt på albumet Sven-Ingvars
Det var i vår ungdoms fagraste vår
(Per Lewin/Sven Paddock)
1964 Philips
Arrangert av Sven-Ingvars
Også utgitt på albumet Sven-Ingvars
Fröken Fräken ble deres definitive gjennombrudd i hele Sverige – og etter hvert Norge. Den var skrevet av Thore Skogman (som hadde spilt den inn i 1963) – og i tillegg fremført på noe så usedvanlig (og sjarmerende mente mange), som svensk värmlandsk dialekt. Den nærmest okkuperte førsteplassen på Svensktoppen, og sørget for en nesten Beatles-lignende Sven-Ingvars feber i Sverige utover 1965.
I Norge lå den på topp i to måneder, mens albumet Sven-Ingvars skulle bli liggende et halvt år på listene.
I mars kom Det var i vår ungdoms fagraste vår og gjorde det nesten like skarpt. Dette var en sang kreditert en viss Per Lewin, som egentlig het Göte Wilhelmson. En veteran i svensk musikkliv i etterkrigstiden, som også sitt til å gjøre Alf Prøysen kjent hos broderfolket. Tekstforfatter Sven Paddock hadde ikke kortere fartstid.
Midt på sommeren klarte også Jag älskar dej ännu å snuse seg inn på listene. Litt utrolig nok da den nettopp hadde vært å finne på b-siden til Det var i vår ungdoms fagraste vår .
Deretter ble det i alle på listene litt stille en liten stund. Men bare en liten.
I februar 1966 kom Säg inte nej säg kanske. Norge svarte med å svare et rungende ja!