Midt mellom invasjonene fra britisk beat og svensk folkpop, var det kanskje ikke så lett for nordmenn å få øye på hva som rørte seg på andre siden av Atlanteren. My Girl har med tiden blitt en av vår tids store klassikere, men den ble helt oversett tilbake i 1965.
Selv britene forstod ikke dette her. Der ble den nemlig ikke en hit før i 1992.
The Temptations kan vel betegnes som en typisk amerikansk vokalgruppe, i beste Motown-tradisjon. De fikk kontrakt med nettopp det legendariske selskapet i 1960. Da kalte de seg The Primes, og hadde røtter i både kirkekor og tidligere grupper – som ofte hadde nokså hyppige utskiftninger i vokalrekkene.
Bærebjelkene var allikevel Otis Williams (f. 1941) og Paul Williams (1939-73) som hadde vokst opp sammen og tidlig dannet et lite prosjekt, The Cavaliers, hjemme i Detroit allerede i tenårene.
Som kvintett var de en liten stund signert til lille Northern Records, der låten Come On ikke gjorde det så ille i Detroit og hjemstaten Michigan. Oppfølgerne gjorde det ikke like bra, men nestor og mongul Berry Gordy fra det nystartede Tamla, senere Motown, så potensialet og signerte dem.
The Temptations bestod nå foruten de to ikke-slektede Williams av Melvin Franklin (1942-95), Eddie Kendricks (1939-92) – og David Ruffin (1941-91) som trådde inn i gruppen i siste liten før det hele tok av.
Fra 1964 til 1968 serverte de låter på løpende bånd, der flere har blitt store klassikere innen amerikansk r&B og tidlig soul. Foruten My Girl, regnes særlig Ain’t Too Proud to Beg som en av sin tids virkelig store innen sjangeren. I denne perioden dro godt nytte av Smokey Robinson som produsent og låtskriver.
Temptations ble også kjent for sine pålitelige vokal-prestasjoner og harmonier, og sin gjennomførte og nesten sofistikerte koreografi.
På slutten av tiåret forsvant kanskje den største populariteten, men de levde allikevel godt videre med flere storselgere. Stilen ble lagt om til noe en kanskje kan kalle for «psykedelisk soul», men da hadde David Ruffin forsvunnet ut til fordel Dennis Edwards (1943-2018).
På midten av 70-tallet skrudde de opp tempoet til noe nesten kunne kalles funk, og deres siste virkelige store hitlåt ble vel Song for You i 1975. Et forsøk på å innrette seg i disco-bølgene, strandet imidlertid. Og The Tempatations kom seg vel aldri ordentlig tilbake etter dette. Selv om om albumene deres fortsette å selge OK helt til slutten av 80-årene.
Gjennom alle disse årene ble gruppen preget av en nokså ustabil besetning, der eldre og tidligere medlemmer ofte dukket opp både i tide og utide. Flere av vokalistene falt fra nokså tidlig, og Paul Williams’ død allerede i 1971 førte til store oppslag i amerikanske medier.
Etter at Melvin Franklin måtte gi seg i 1944, har Tempations så og si vært Otis Williams – og han har hyppig hyret inn nye medlemmer for å holde Temptations-arven gående videre. I september 2020 annonserte han et nytt album så raskt Covid-pandemien ville roe seg.
Så sent som i 2007 var de nominert for en Grammy for deres versjon av How Sweet It Is (To Be Loved by You), en tidligere Marvin Gayes-innspilling.
Kvintetten fra årene 1964-67 – pluss Dennis Edwards – ble fortjent innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i 1989.
My Girl står tilbake som en av de kanskje mest minneverdige innspillingene fra midten av 60-tallet. Hos oss druknet den nok i den pågående beat-bølgen. Men i 1992 fikk låten en fortjent renessanse gjennom filmen av samme navn.
THE TEMPTATIONS
My Girl
(Smokey Robinson/Ronald White)
1964 Tamla Motown
Produsert av Smokey Robinson & Ronald White
Også utgitt på albumet The Temptations Sing Smokey
