The Who var en av flere grupper som oppstod fra den London-baserte ungdoms- og rhythm & blues kulturen, hvor også Rolling Stones hadde sine røtter.
Ledet av låtskriver og gitarist Pete Townshend, spilte bandet de første årene en nokså rå form av amerikanskinfluert R&B, før de utover 60-tallet skulle utvikle en egen stil – og få en popularitet som skulle vare i flere tiår.
Bandet hadde sitt opphav i The Detours, der Roger Daltrey var vokalist. Daltrey fikk rundt 1963 med Townshend og bassist John Enstwistle, før gruppa ble omdøpt til The High Numbers da sistemann av kvartetten, Keith Moon på trommer, ble rekruttert.
Som The High Number ga bandet ut en single sommeren ’64 (I’m the Face), uten at akkurat noen gikk av hengslene på bandets vegne av den grunn. De byttet bandnavn kanskje litt småironisk til The Who, og fikk så et gjennombrudd med singlene I Can’t Explain og Anyway, Anyhow, Anywhere tidlig i 1965. Spesielt populære ble de i mods-kulturen, en nokså motebevisst arbeiderungdom som ikke ønsket å fremstå som de «motstridende» rockers i skinn og lær.
De fikk et nokså utskeiende rykte som et forrykende liveband, der gitarer ble knust og trommene bokstavelig talt flagret i lufta. Bandet regnes også sammen med The Kinks, som en av forløperne til tungrocken.
The Who appellerte også til denne gryende ungdomskulturen gjennom tekstene, der My Generation traff en innertier på de sosiale forholdene og utfordringene – spesielt i London. Den var i all enkelhet og råhet, nettopp en låt for «vår generasjon». Musikalsk var den i likhet med bandets andre singler i ’65, inspirert av The Kinks – men den har også ivaretatt bluesens opprinnelige call & response-form.
I ettertid har denne låten blitt stående tilbake som en av de viktigste og mest innflytelsesrike innspillingene fra midten av 60-tallet.
THE WHO
My Generation
(Pete Townshend)
1965 Brunswick
Produsert av Shel Talmy
The Who var først og fremst populære i Storbritannia, og det skulle gå noen år før de virkelig ble en «verdensgruppe». De fikk en hit, også i Norge, med I’m a Boy i 1966. Og gjennom intens promotering, ble de i det neste årene også store i USA.
Den underfundige singlehiten Happy Jack i 1967, som var deres største singlesuksess i Norge, viste et band som var villig til å eksperimentere. Dette viste de for alvor i 1969, da dobbeltalbum Tommy vakte stor oppmerksomhet. Denne utgivelsen regnes som verdens første rockeopera, og har blitt stående tilbake som en av de mest banebrytende utgivelsene i rockehistorien.
Det neste tiåret forble The Who først og fremst et album- og liveband med en rekke toppalbum, spesielt i USA. Fra 1978 støtte derimot bandet på en rekke tøffe utfordringer. Keith Moon døde bare 32 år gammel av en overdose, og året etter døde elleve fans på en konsert i Cincinnati i Ohio.
Etter et par år og album til, med labrere mottakelse både på lister og fra presse, ble det slutt i 1982. Bandet kom imidlertid sammen til Live Aid-prosjektet i 1985, og det har også siden vært liv i The Who fra tid til annen.
John Entwistle falt fra i 2002, men det hindret ikke de nå to eneste gjenværende medlemmene, Roger Daltrey og Pete Thowsend til å spille inn et helt nytt album: Endless Wire kom i 2006, var bandets første album på 24 år – og gjorde det relativt bra på listene.
I 2010 så hele verden dem under avslutningsseremonien av London- OL:
I dag opptrer stadig Daltrey og Thowsend med gruppenavnet om trent som en ren duo, og i 2019 kom litt plutselig albumet Who – deres første på tretten år. Det til god mottakelse og høye listeplasseringer.
Til tross for et relativt lite antalll utgivelser, både på single og album-siden, regnes The Who som et av de aller fremste britiske gruppene gjennom historien. Deres kombinasjon av oppfinnsomhet og folkelighet, sørget for å gjøre dem til en stor inspirasjonskilde for fremtidige musikere og artister.