
The Beatles slapp kun to offisielle singler i 1966. Men i Norge gikk de til topps med tre innspillinger. Vel, egentlig fire.
Michelle, en McCartney-låt fra Rubber Soul, ble nemlig kun utgitt som 45-tommer i enkelte land – og ikkei det hele tatt i Storbritannia eller USA.
Den gikk allikevel til topps i Storbritannia, men da i en versjon med døgnfluene i The Overlanders. Begge innspillingene nådde toppen av de norske listene.
For den stadig like populære kvartetten, skulle 1966 bli et veiskille. Mef Rubber Soul og låtene derfra, hadde bandet klart å fenge både kritikere og fansen – og samtidig våget å ta skrittet bort fra den beatmusikken de selv hadde vært de største eksponentene for.
Med stadige nye teniske fremskritt og ideer i studioet, fikk også Beatles nå problemer med å videreformidle uttrykk og arrangementer i levende live. Den 29. august holdt bandet sin siste konsert (i San Fransisco), og fra nå av var The Beatles i det hele et studioband – noe som hadde vært utenkelig omtrent bare et lite år i forveien.
Grunnen var ikke bare kompleksiteten av innspillingene, men de fire (ennå) unge mennene var i det hele tatt lei av hylende fans og forholdene under konsertene, der de ikke kunne høre verken instrumenter eller sine egne stemmer.

THE BEATLES
Michelle
(John Lennon/Paul McCartney)
1965 Parlaphone
Produsert av George Martin
Også utgitt på albumet Rubber Soul




Yellow Submarine
(John Lennon/Paul McCartney)
1966 Parlaphone
Produsert av George Martin
Også utgitt på albumet Revolver




I juni kom Paperback Writer/Rain (selvfølgelig en nummer 1) i helt riktig tid foran albumet Revolver i august. Det var ennå i 1966 egentlig uvanlig for Beatles og de fleste artistene å presentere slike låter foran albumutgivelser (man skulle da ikke betale to ganger for samme låt!) Men akkurat denne gangen falt det seg nå slik. Noen grupper og artister hadde smått oppdaget at en single var en ypperlig reklame for et album, men Beatles – som Rolling Stones – holdt helt ut tiåret stand på å skille singler og album.
Revolver var en mer gitarorientert utgivelse enn Rubber Soul, og produksjons- og stilmessig står den tilbake som en milepæl i rockens utvikling. Her ble det introdusert nye studio-teknikker som senere skulle bli vanlig kost innen pop og rock. Her ble det eksperimentert med vokalmiksing (såkalt ADT/dubbing) og helt nye metoder for å fremme bassgitaren i lydbildet.
Også trommesoundet ble eksperimentert med. Blant annet ble en mikrofon plassert omtrent inne i basstrommen, og dette hadde var et grep som spesielt de mange mer hardstlående gruppene som kom på slutten av tiåret skulle dra nytte av.
Strykekvartetten fra Yesterday ble utvidet til en oktett i Eleanor Rigby, og for kreativiteten fantes ingen grenser i Yellow Submarine (en McCartney) der det krydde over at mer eller finurlige lydeffekter. Og hva var egentlig en låt som Love You To …?
Yellow Submarine var forvørig frontet av Ringo Starr, den første listetopperen så langt fra The Beatles som ikke var sunget av McCartney eller Lennon .
Revolver hadde en spennvidde fra gitarrock til musikalpop, fra strykerballader til indisk raga. Allikevel hadde den en helhet og gode melodier, som gjorde den både spennende og tilgjengelig. I likhet med The Beach Boys og kandkje til dels The Byrds, varlset The Fab Four og Revolver om at det lydmessige nå var blitt like viktig som tekst og melodi. Både Beatles og Beach boys’ utgivelser dette året, ledet klart frem mot den såkalte psykedeliske bølgen i rocken som for alvor slo til i 1967.
Til tross for suksessen, var 1966 allikevel ikke bare rosenrødt (eller kanskje helst gult) for The Beatles. De hadde et nokså uortodoks opphold på Filippinene; John Lennon fikk ris (men også litt ros) for sitt berømte større-enn-Jesus-sitat. Og samlealbumet Yesterday and Today ble totalslaktet grunnet sitt i dag berømte cover.
I november, med Beach Boys’ Good Vibrations svingende på toppen av hitlistene, gikk bandet tilbake i studio. Hva som kom ut, var noe helt nytt – både utenpå og inni.