Etter gjennombruddet med I’m Alive i 1965, skulle nå The Hollies etablere seg som stødig leverandør av hitsingler. Samtidig tok bandet også kontroll over å levere egne låter.
I Can’t Let Go ble deres største slager i Norge, og bare Beach Boys holdt dem unna en førsteplass på våre breddegradder.
Låta hadde vært spilt inn av amerikanske Evie Sands i 1965, uten noe voldsom suksess. Låtskriverne var noe mer kjente. Al Gorgoni kom fra rekkene til Phil Spector, mens Chip Taylor er mest kjent for Angel of the Morning, innspilt av en rekke artister. Han har også levert låter til de aller største countrynavnene i USA.
Ikke lenge etter at I Can’t Let Go hadde inntatt listene, forlot Eric Haydock gruppa grunnet stridigheter med managmentet. Bassen ble overtatt Bernie Calvert (f.1942), som skulle bli i bandet helt til 1981. Bandet var også med på å både skrive og spille inn The Everly Brothers 1996-album Two Yanks in England – og det ved siden av to egne album og konserter.
Calvert ble med på å servere videre slagere for The Hollies i både 1966 og årene som kom. The Hollies maktet nemlig å overleve de fleste strømmene innen rocken ut tiåret. De serverte blant andre låter som Bus Stop senere i ’66, Carrie-Anne i 1967 og Jennifer Eckles året etter. Disse tre – og flere – ble storselgere i Storbritannia og snek seg også inn på listene i Norge.
I 1968 forlot så Graham Nash bandet, og mange mente at The Hollies’ dager som gruppe var over. Det viste seg at The Hollies fint kunne klare seg uten Nash – og i 1969 kom en av deres mest kjente låter i He Ain’t Heavy, He’s My Brother.
THE HOLLIES
I Can’t Let Go
(Chip Taylor/Al Gorgoni)
1966 Parlaphone
Produsert av Ron Richards
