
The Hump var egentlig en veteran da han slo gjennom i 1967: Arnold George Dorsey het han egentlig, født i India – og hadde siden 1956 hatt en noe omflakkende karriere på klubber og radio.
Han var født i en stor barneflokk på ti søsken, og kom til Storbritannia ti år gammel like etter krigen. Etter endte militærtjeneste, der han visstnok ble kjent med senere manager Gordon Mills, satset han på en sangkarriere. De to neste årene var han en gjenganger på radiojingler og som vokalist på mer eller mindre mellomstore omstreifende underholdningsshow.
I 1965 fikk manager Gordon Mills suksess etter å ha lansert Tom Jones, og Mills fikk nå blod på tann til å skape nok en stjerne. Dorsey fikk sjansen – men først etter å ha tatt artistnavnet Engelbert Humperdinck, etter komponisten som blant annet skrev operaen til Hans og Grethe på slutten av 1800-tallet.
De første singlene Engelbert gikk vel noe upåaktet hen, men så skåret både han, Gordon Mills og Tom Jones den første av flere innertiere ved å kommersialisere både musikk, stemme og låtvalg til fingerspissene.
Seks uker etter at Tom Jones hadde satt britene – og nokså mange flere – i brann med Green, Green Grass of Home – gikk Engelbert til topps med countrysvisken Release Me. Av og til også gjengitt som Please, Relase Me, hadde låten allerede vært kjent i forskjellige versjoner, blant andre med Everly Brothers. Den ble allikevel kanskje Engelberts fremste signaturlåt.
Release Me satte rekord på de britiske listene, der den ble liggende i over ett år på singlelisten. Hos oss kom den av en eller annen forunderlig grunn aldri inn på listene, kanskje fordi mange fra starten av forvekslet The Hump med Tom Jones – og hadde kanskje nok med en stor crooner dette året.
Vi våknet først da oppfølgeren There Goes My Everything kom ut på sommeren. Den strandet imidlertid både kort og langt nede på listene i Norge, men det gjorde ikke september-utgivelsen The Last Waltz.
Den ble The Humps andre og siste nummer 1 i Storbritannia, og nå solgte Engelbert også godt i Norge. Albumet med samme navn ble liggende 25 uker på listene.
Låtskriverne til The Last Waltz skulle også få en like stor hitlåt kommende år, da med Tom Jones’ Delilah.
Engelbert fikk raskt et crooner-stempel på seg, noe han i følge flere intervjuer mislikte. Han var en sanger, en entertainer, skal skjønne! Og han fulgte raskt Tom Jones til Las Vegas, og ble i likhet med sin venn og konkurrent først og fremst en sceneartist fremfor plateartist.
ENGELBERT HUMPERDINCK (f. 1936)
The Last Waltz
(Les Reed/Barry Manson)
1967 Decca
Produsert av Peter Sullivan
Utgitt på albumet The Last Waltz



