1967s mestselgende gruppe het The Monkees. Det var de ikke uten kontroverser, og de ble like mye slaktet av pressen som elsket av spesielt den yngre garde av platekjøperne.
The Monkees var amerikanerne George Michael Dolenz (f.1945), Peter Halsten Thorkelson (1942-2019) , Robert Michael Nesmith (1942-2021) og briten David Thomas Jones (1945-2012).
Akkurat de navnene var for så vidt ukjente for det store publikumet, da kvartetten for alltid vil huskes som Micky Dolenz, Peter Tork, Michael Nesmith og Davy Jones. Peter hadde som dåpsnavnet kanskje sier,, norske aner.
Det var ikke uvanlig å bruke studiomusikere på 60-tallet, selv ikke for etablerte band. Men for Monkees ble det påfallende, da suksessen ble avlet fra en egen TV-serie. The Monkees oppstod enkelt og greit kun av kommersielle interesser, og slikt gjorde man bare ikke ustraffet: De ble et yndet hatobjekt for den økende skaren av musikk-skribenter og -presse.
Ideen til The Monkees kom fra produksjonsselskapet Screen Gems i samarbeid med mektige NBC. Ideen var å skape en realistisk, men også humoristisk TV-serie om et tenkt amerikansk svar på The Beatles.
Davy Jones ble headhunted fra Storbritannia som den første av fire håpefulle. Jones hadde allerede skapt seg navn både på TV og scene, som skuespiller i britenes såpe Coronation Street – og som Oliver (i musikalen). De tre andre fikk rollene gjennom en stor audition, i kamp med omtrent 450 andre håpefulle. Alle hadde noe erfaring fra enten scenen og TV-skjermen, men det var Jones som var tiltenkt en slags hovedrolle.
TV-serien The Monkees hadde premiere på NBC i september 1966 (for øvrig nokså samtidig som en annen stor NBC-satsning: Star Trek) – og ble umiddelbart en stor suksess. Forlagssjef, låtskriver og produsent Don Kirshner ble hyret inn som en slags overordnet musikalsk produsent, og den nye kvartetten fikk låtskrivere og musikere fra øverste hylle.
Den ble gående i to sesonger, og begge ble forunderlig nok sendt av NRK.
Kombinasjonen av fengende musikk, et frisk show – og at tenåringsjentene falt pladask for Davy Jones – gjorde The Monkees til noe av et eventyr i årene 1966-68. Det store gjennombruddet I’m a Believer (skrevet av Neil Diamond som skulle få flere hits på 1970-tallet) ble 1967s mestselgende single: Og Monkees fulgte opp ikke mindre enn fem større eller mindre hits utover året:
Disse var:
- A Little Bit Me, A Little Bit You (april, nr 3)
- Theme From The Monkees (mai, nr 1)
- Alternate Title (juli, nr 2)
- Pleasent Valley Sunday (september, nr 4) og
- Daydream Believer (desember, nr 2).
Sistnevnte var skrevet av John Stewart fra Kingston Trio.
THE MONKEES
I’m a Believer
(Neil Diamond)
1966 RCA Victor
Produsert av Jeff Barry
Utgitt på albumet More of the Monkees
Daydream Believer
(John Stewart)
1967 RCA
Produsert av The Monkees & Clip Douglas
Det ble allerede fra starten av nokså harde ord om de fire guttene egentlig spilte, og faktisk også sang, på låter og album. Sannheten var nok delt. Det var ingen tvil om at det var bandets egne stemmer man hørte, men mange av de første innspillingene var nok gjort klare allerede før guttene kom inn i studio for å legge på vokal.
I 1968 stilnet suksessen noe i Norge, og kun Valleri i april kunne vel kalles en hitsingle. I USA og hos britene ble de imidlertid værende i søkelyset, men året endte allikevel opp med at TV-serien ble stanset. Da hadde The Monkees allerede brutt med Kirshner og valgte å satse på egne ferdigheter. Daydream Believer var en av de første låtene innspilt etter bandmedlemmenes egne ønsker.
Samtidig gjorde man som så mange andre grupper dette tiåret: Laget en egen kinofilm: Head ble ingen suksess, noe som kanskje skyldes at den var for lik TV-serien.
Da Tork så trakk seg ut i slutten av 1968 – og Nesmith året etter, gikk derimot det hele i oppløsning. Selv om de to andre forsøkte å holde det gående et par år til, kom de seg aldri tilbake til de store høydene.
Siden har The Monkees kommet sammen sporadisk, som regel i anledning diverse jubileer. Den største renessansen fikk bandet på slutten av 80-tallet da plutselig repriser av TV-serien fikk god popularitet.
Noe av kritikken mot bandets «tvilsomme» ferdigheter som musikere, har også stilnet med årene – og mange spekulerer i at det kun er tidsspørsmål før de får en plass i prestisjefyllte Rock & Roll Hallf of Fame. Hver for seg har derimot de fire gjort lite ut av seg, selv om Nesmith har fått en del ros for sine soloutgivelser. Jones fikk en viss suksess på scenekanten.
The Monkees var på en måte det første kommersielt sammensatte boybandet, og suksessen de oppnådde i 1967 var nesten bare overgått av beatlesmania noen år tidligere. Davy Jones ble også et av tidenes største tenåringsidoler i USA.
Det opplagte forsøket på å skape et amerikansk Beatles og en motvekt til de mange britiske bandene, ble allikevel en stor suksess – og minst to av The Monkees’ låter, I’m A Believer og Daydream Believer står tilbake som klassikere i dag og er innspilt av en rekke artister i ettertid.