Overgangen fra 1967 til 1968 ble alt annet enn et lyst kapittel i The Bealtes historiebøker. Men til tross for vakuumet som oppstod etter manager Brian Epsteins død, startet Fab Four allikevel 1968 på topp. Og leverte også to av årets virkelig store låter.
Paul McCartney ble den som forsøkte å overta manager-rollen. Han kunne på ingen måte erstatte Epstein til å holde kvartetten samlet, og McCartney fikk også nokså umiddelbart som ørene flagret kritikk for filmen Magical Mystery Tour. Denne vant på ingen måte verken kritikernes eller publikums gunst.
Alllikevel startet Beatles året på topp, da Hello Goodbye ble en av deres største singlehits. Magasinet Guinness skrev betegnende nok i ettertid: «Probably their most straightforward single since Help.»
Senere på året kom Hey Jude. En låt av McCartney inspirert av Lennons sønn Julian og egentlig tiltenkt som Hey Jules. Den ble kvartettens femtende nummer en i Storbritannia, og attende her hjemme.
Igjen brøt The Beatles nye barriere, for utover noen få forsøke på klassiske stykker på de små 45′ vinylplatene, hadde ingen grupper tidligere utgitt en låt som oversteg Hey Judes syv minutter.
I Storbritannia ble det med knappe to uker på topp, slått ned av McCartneys egen produksjon i Mary Hopkins Those Were the Days. Men i USA og her hjemme, er Hey Jude en av de mest suksessfulle utgivelsene i Beatles-katalogen.
Den tredje store singlen dette året, var Lady Madonna – som ikke gjorde det så mye dårligere enn de to nevnte. Egentlig utga Beatles bare to singler i 1968: Hello Goodbye var en 1967-innspilling, som ble utgitt like før juletider dette året.
The White Album kom i butikkhyllene i november. Albumet manglet egentlig en tittel og ble markedsført kun som The Beatles.
Igjen brøt bandet datidens normer for hva som var «inn», da coveret var utført minimalistisk uten foto eller den fargerike grafikken som preget flertallet av utgivelsene disse årene.
Utgivelsen var i tillegg dobbel, og viste langt på kvartettens individuelle talenter – fremfor å være et helstøpt bandprosjekt. Låtene var spredt over et vidt spekter av sjangre, og akkurat dette gjorde at bandmedlemmene slett ikke behøvde å være i samme studio samtidig.
George Martin var også påfallende mindre aktiv som produsent enn tidligere. Til tider var han ikke aktiv bak miksebordet i det hele. Albumet – og Hey Jude – var også de første utgivelsene på bandet eget selskap, Apple.
Innspillingene kom i etterkant av kvartettens Indiaopphold våren dette året, der flere av låtene ble til. Guruen Maharishi Mahesh Yogi var en viktig inspirasjonskilde for spesielt for Lennon og McCartney, mens Harrison og Starr visstnok fikk nok av både det ene og andre innen oppholdet egentlig var over.
Ring Starr var også omtrent ute av bandet en liten stund, da han langt på vei følte seg tilsidesatt som en studiomusiker – fremfor å være medlem av et band!
The White Album innholder også de første sporene med referanser til – og medvikrning – av Yoko Ono. Det er også påfallende hvor mange låter som til dels har fått anerkjennelse i ettertid – flere med andre grupper og artister.
Spor som Ob-La-Di, Ob-La-Da og Helter Skelter ble senere store låter for andre band, mens låter som While My Guitar Gently Weeps og Back in the U.S.S.R ofte blir regnet blant The Beatles aller fremste komposisjoner. Dear Prudence ble opphavet til bandnavnet til en av Norges fremste band i årene som kom.
Oppsummert var 1968 nok et suksessrikt år for The Beatles. Men til tross for gode kritikker og nye listetoppere, begynte det å bli nokså opplagt at bandet startet å splittes i fire individuelle personligheter – fremfor å være et band.
1969 skulle forsterke dette inntrykket – men det skulle også bli året da The Beatles viste at man fortsatt kunne stå sammen, om bare viljen og inspirasjonen var til stede.
THE BEATLES
Hello, Goodbye
(John Lennon/Paul McCartney)
1967 Parlaphone
Produsert av George Martin
Hey Jude
(John Lennon/Paul McCartney)
1968 Parlaphone
Produsert av George Martin
