Jumpin’ Jack Flash ble noe av et comeback for The Rolling Stones, etter at 1967 hadde gått med til mer eller mindre dårlig mottatte eksperimenter.
I dag regnes låten til en av juvelene blant Stones’ fineste singler, og den ble lenge en fast konsertfinale på flere turneer – spesielt på det amerikanske kontinentet.
Rollling Stones hadde kvittet seg med bandets produsent Andrew Loog Oldham, og søkte nå nye impulser. Det fikk de fra Jimmy Miller, som kom fra riktig så friske produksjoner med The Spencer Davies Group og Steve Winwoods Traffic.
Resultatet både på Jumipn’ Jack Flash og det kommende albumet Beggars Banquet, var en klar retur til røttene – med røtter i amerikansk rhythm & blues. Det fantes også elementer fra country i flere av låtene på albumet Da Beggars Banquet kom i hyllene helt mot slutten av året – var derimot Jumipn’ Jack Flash utelatt.
I stedet fikk man en nokså labert plassert single i Street Fighting Man, men i dag huskes kanskje best åpningssporet: Sympathy For the Devil.
Jumipn’ Jack Flash ble Stones’ første nummer en hjemme i Storbritannia på to år. Den ble ikke så veldig stor i Norge, men vi skulle siden sende andre Stones-låter adskillig høyere på våre lister.
1967 var for Stones’ stort sett preget av at Mick Jagger og Keith Richards tilsynelatende hadde lagt dop og styr bak seg, og forsøkte nå fullt ut å konsentrere seg om musikken. For Brian Jones var det verre, da han like etter at Jumipn’ Jack Flash nådde butikkhyllene, for andre gang ble pågrepet for besittelse av narkotika.
Igjen fikk han en bot fremfor fengselsstraff, men utover produksjonen med Beggars Banquet, ble det klart at Jones’ tilstand både psykisk og fysisk på ingen måter ble bedre.
Jones’ tilstand skulle prege det kommende året: Et 1969 som på mange måter ble et stort vendepunkt for Stones som band. Det ble også et år for en virkelig klassiker i Honky Tonk Women.
THE ROLLING STONES
Jumpin’ Jack Flash
(Mick Jagger/Keith Richards)
1968 Decca
Produsert av Jimmy Miller
