The Marmalade ble dannet tilbake i 1961 i Glasgow, og ble med årene en av de mest populære gruppene på klubber og på radioer i Skottland.
Bandet kalte seg først The Gaylords og senere Dean Ford and the Gaylords. The Marmalade var et navn bandet ikke tok før de ønsket å satse også utenfor Skottlands grenser i 1967. Da gikk turen til London, etter sju år med suksess hjemme i Glasgow.
Kvintetten bestod i 1969 av Dean Ford på vokal, Junior Cambpell på gitar, Graham Knight på bass, Par Fairey på bass/gitar og Alan Whithead på trommer. Av disse var Knight og Whitehead nye medlemmer, som ikke hadde vært med i dagene i Skottland.
De fikk sin første oppmerksomhet i 1964, da ringreven Norrie Paramor fikk dem i studio, uten at singleplatene gjorde noe større inntrykk utover de skotske grensene. Året etter havnet de en tur i Tyskland, før de deretter plutselig befant midt i The swinging London.
CBS og Mike Smith fikk dem signert, men singlen I See The Rain gjorde ikke noe større inntrykk enn forsøkene to år tidligere. Derimot ble det en kjempesuksess i Nederland, og gikk helt til topps på listene der.
I 1967 fikk bandet god oppmerksomhet på konserter, og dette året opptrådde de for en lang rekke fremadstormende navn på Londons berømte Marquee Club. Pink Floyd og The Action var blant navnene, og Marmalade turnerte også sammen med andre kommende storheter som Joe Cocker – og andre mer etablerte som The Who, The Tremeloes … Og Jerry Lee Lewis.
Platesuksessen lot imidlertid stadig vente på seg i hjemlandet, og selv om låten Lovin’ Things ble deres første store hit på de britiske listene sommeren 1968, ble de vel nærmest oppgitt av CBS.
Suksessen med en innspilling av Beatles’ Ob-la-di, Ob-la-da kom nesten i siste øyeblikk, og med denne slageren skulle Marmalade som gruppe innlede en riktig så hyggelig periode med flere store singler.
THE MARMALADE
Ob-la-di, Ob-la-da
(John Lennon/Paul McCartney)
1968 CBS
Produsert av Mike Smith
Ob-la-di, Ob-la-da var en McCartney-låt fra Beatles’ The White Album. Den hadde vært utgitt som single av The Fab Four, men ikke i de store plate-landene, og heller ikke i Norge. Den ble allikevel en farsott i Marmalades versjon, men beskyldt for å være en lettvekter av en innspilling sett i forhold til Beatles’ originale versjon.
I Norge ble den en årets mest populære innspillinger..
The Marmalade fortsatte med suksess helt frem til 1972 i Storbritannia, mens de her hjemme ble avspist med kun to mindre singler på listene: Baby Make It Soon i august 1969 – og Reflections of My Life i 1970.
1971 til 1973 var preget av fallende platesalg, utskiftninger av bandmedlemmer og store deler av årene på turnefot. Men i 1976 kom en siste stor single med Falling Apart at the Seams, som gjorde det bra både i USA og hos britene.
Etter dette, forsvant listeplasseringene – men The Marmalade fortsatte med diverse besetninger og utskiftninger i rekkene. Sandy Newman, som overtok mikrofonen i 1973, er i dag bandets frontfigur.
The Marmalade var Skottlands første pophelter, og de har lenge vært en like stor stolthet for skottene, som det Beatles var for britene.