The Move var først og fremst kunstnerspiren Roy Wood, og han skulle på godt og ondt vise at The Move: Ja, dette skulle ikke på noen måter bli noen enkel gruppe å plassere sjangermessig.
The Move ble kjent for eksentriske sceneshow og mer eller mindre eksperimentelle album, men de leverte også en rekke fengende og langt mer kommersielle singler. Blant ni topp 20-hits i hjemlandet fra 1967 til 1972, ble det deres eneste nummer 1 som også fant veien til listene i Norge: Blackberry Way.
Bandet oppstod i 1965 rundt The Cedar Club, Birminghams fremste klubb innen rock dette tiåret . Den opprinnelige kvintetten i gruppa, hadde alle erfaringer med andre band, men det var med The Move ungguttene virkelig skulle slå seg frem. Medlemmene var fra starten:
- Roy Wood (f.1948) vokal, gitar, bass, cello, obo m.m.
- Carl Wayne (1944-2004) vokal
- Curtis ‘Ace’ Kefford (f.1946) vokal, bass
- Bev Bevan (f.1944) trommer, vokal
- og Trevor Burton (f.1949) vokal, gitar, bass
Innledningsvis var bandet frontet av Kefford, men snart delte fire av medlemmene – minus Bevan – på vokaljobbene, mens Roy Wood snart tok over det meste av låtskrivingen.
Birmingham ble snart erstattet av London som base, etter at bandet hadde blitt oppdaget av manageren Tony Secunda. Han fikk dem inn på The Marquue i London, der The Move ble et vanlig syn på scenen.
I stedet for å signere dem til et plateselskap, ble The Move en av de få populære gruppene på 60-tallet som ble signert til et uavhengig merke: Deram, som riktignok var eid av store Decca.
Gruppa utviklet et sound med finurlige innslag av uvanlige instrumenter innen rocken, som obo og cello, og TV-opptredene deres fikk nok en del London-fruer på vestkanten til å sette aftenteen i halsen. Her ble det knust TV-apperater og biler, og figurer av Hitler ble brukt i opptredenene. Slikt måtte jo bare føre til oppmerksomhet.
Deres fem første singler nådde alle topp 10 i Storbritannia, der Night of Fear i 1967 var den første – og Blackberry Way den siste og største i rekken. På denne innspillingen medvirket også en Richard Tandy på keyboards. Tandy skulle siden bli medlem av The Moves etterfølger, ELO – Electric Light Orchestra.
Imidlertid ble nok Roy Woods personlighet og dominans i bandet noe voldsomt etter hvert, og både Kefford og Burton sluttet mens Blackberry Way var ute i butikkene. Rick Price kom med som ny bassist, mens det senere på året var Wayne som takket for seg.
Han ble erstattet av Jeff Lynne (f. 1947), som skulle vise seg å nå opp side ved side med Roy Wood som låtskriver i bandet. Det ble imidlertid stadig lengre mellom de store singlene, og The Move fikk sin siste store single med California Man i 1972.
Medlemmene var da kun Wood, Bevan og Lynne. Kort tid etter gikk bandet i oppløsning, men de klarte å jobbe videre med et sideprosjekt der det ble eksperimentert med adskillig mer symfoniske musikalske elementer.
Dette sideprosjektet skulle siden vise seg å oppnå langt større suksess enn hva The Move oppnådde. Med Jeff Lynne som frontfigur, skulle Electric Light Orchestra bli ett av 70-tallets mestselgende grupper.
Da var imidlertid Roy Wood borte og forvillet inn i det mer eksperimentelle og elleville bandet The Wizzards.
Der Lynne skulle bli en ledende bandleder, låtskriver og etter hvert produsent for flere av rockens absolutte toppnavn, ble det etter hvert svært så stille fra Wood. De siste tiårene har han imidlertid vært sporadisk aktiv, og har blitt annet sett som leder av Roy Wood Rock & Roll Band – som oppvarmere for Status Quo.
THE MOVE
Blackberry Way
(Roy Wood)
1968 Regal Zonophone
Produsert av Jimmy Miller
