Bak artistnavnet Lobo skjulte det seg en amerikaner med navn Roland Kent LaVoie, som hadde kortlivet suksess på starten av 70-tallet.
Det gjaldt riktignok Europa og Norge, for hjemme i Statene holdt han det gående med varierende popularitet ut tiåret.
Lobo stammet fra Tallahasse, Florida og var medlem av et lokalt band – The Rumours – i tenårene. Dette bandet har siden fått sin plass i rockehistorien, da det blant annet inkluderte The Byrds‘ Gram Parsons.
LaVoie fikk i 1964 utgitt som fin første innspilling, uten at dette resulterte i noen stor lansering. Han jobbet imidlertid ufortrødent videre med musikken, og var både solist og gitarist i en rekke forskjellige band. Til tider turnerte han klubber og små festivaler under sitt eget navn.
Først i 1969 var det imidlertid klart for en større satsning, sammen med produsent Phil Gernhard, som Lobo hadde møtt flere år tidligere. Fra dette året brukte han Lobo som artistnavn, det spanske ordet for ulv.
På Gernhards nystartede plateselskap Big Tree Records, ble Me And You And a Dog Named Boo umiddelbart en suksess over store deler av verden. Dette var en enkel og nostalgisk popsak, som kanskje appellerte til de mange som hadde forlatt sitt gamle liv på landet til fordel for storbyens mas og kjør?
Lobo nådde en fin fjerdeplass på de norske listene, og den ble der liggende i tretten uker utover sensommeren og høsten. Imidlertid så floppet omtrent oppfølgerne, og siden var og ble dette hans eneste hitsingle her til landet.
1972 skulle derimot vise at Lobo slett ingen var en døgnflue andre steder. Låta I’d Love You To Want Me ble en gigantsuksess i Tyskland og klatret nesten helt til topps på Billboard.
Hos oss kjennes kanskje denne låten best i en versjon av Gro Anita Schønn, og kanskje kan hennes innspilling fra den utskjelte Treff-serien ha en liten finger med i spillet å gjøre, med at Lobos originalinnspilling aldri kom inn på VG-lista.
Deretter etablerte Lobo seg som en trofast liten hitmaker noen år, der Don’t Expect Me to Be Your Friend (1972) og Standing At the End of the Line (1974) ble begge hits, vekslende i popularitet mellom Tyskland og USA.
Fra midten av tiåret gikk det imidlertid tråere, men med Where Were You When I Was Falling In Love i 1979 fikk han igjen en stor single: En låt som fikk såpass oppmerksomhet i Norge, at albumet Lobo fra samme år ble liggende på VGs albumliste i 16 uker.
Deretter forlot Lobo popbransjen, og vendte nå øye og ører mot Nasville og mer countrypåvriket materiale. Siden har han hatt sine største suksesser på det voksende asiatiske platemarkedet, men vendte tilbake for et kort øyeblikk til Tyskland etter millenniumsskiftet.
Lobo var kanskje ikke en artist og låtskriver som satte verken lister eller konserter i brann, men han leverte et par-tre slagere som mange vil huske fra disse første årene av 70-tallet.
LOBO (f. 1943)
Me And You And a Dog Named Boo
(Roland Kent LaVoie)
1971 Big Tree/Philips
Produsert av Phil Gernhard
Utgitt på albumet Introdocing Lobo
