Som Beatles trommeslager, lurte nok mange på om Richard Starkey kunne ha noe å fare med etter bandets oppløsning.
Med hjelp fra gode venner, viste han nettopp at det kunne han. I årene 1971 til 1974 hadde han en rekke fine plasseringer på listene for både låter og album. Og spesielt amerikanerne viste seg å sette pris på solo-artisten Ringo Starr.
Starr hadde i likhet med McCartney et album på trappene allerede da Let it Be kom i handelen. Dette var imidlertid en utgivelse med coverlåter fra rockens barndom, og senere på året kom også en utgivelse innspilt i Nashville med klare country-referanser.
Disse ble nok for sære for det store publikumet, og alt så ut til at Starr valgte å gå sine helt egne veier. Det var til It Don’t Come Easy ble utgitt på senvåren 1971, en låt som førte Ringo høyt på listene i alle de store platelandene.
Starr var selv kreditert som låtskriver, men George Harrison hadde nok like mye av æren for resultatet som kom i butikkhyllene. Den ble ikke utgitt på noe album, men førte til at at også Starr fikk oppmerksomhet i musikkpressen på lik linje med hans tidligere kollegaer.
Oppfølgeren Back Off Boogaloo ble enda større – men ikke i Norge. Den var noe av en overraskelse med klare referanser til den gryende glam-rocken, og fikk både gode kritikker og skyhøye salgstall.
Senere låter inkluderte Photograph i 1973 og You’re Sixteen året etter, mens hans to studioalbum disse to årene begge gjorde det svært bra.
Starr figurerte også i alle disse årene i flere filmer, de fleste av dem nokså obskure. Han hadde kanskje vært den av Beatles-medlemmene med størst talent på lerretet, særlig mot det humoristiske. Og han ga nok noe blaffen i valg av roller, så lenge han syntes rollefigurene var interessante nok.
I 1976 stagnerte derimot karrieren, og Starr fikk fyken fra Apple og EMI. Han forsøkte seg deretter helt på egen hånd, til og med noe inne på disco-arenaen, uten at dette satte fyr på noe som helst.
Starr var kanskje den av Beatles’ medlemmer som fikk størst problemer på hjemmebane, med problemer ved misbruk og sykdom. På to år opplevde han i først en livstruende innleggelse for mageproblemer, før huset hans med alt han eide året etter brant ned til grunnen i L.A.
Musikalsk fulgte tunge år med stadig forsøk som plateartist, før han kom opp med sitt All-Starr Band i 1989. Det viste seg å være en stor suksess publikumsmessig, og Starr konsentrerte seg i et tiår fremover først og fremst på scenen. Samtidig dukket han oftere opp i studio-sammenheng, gjerne i samarbeid med Harrison og McCartney.
Vi nordmenn gikk også helt glipp til det, men alle unge briter som vokste opp på 80-tallet – kjenner i dag Ringo Starrs stemme. Som den originale fortelleren i TV-seriene om lokomotivet Thomas!
Etter hvert virket det nesten som han ga fullstendig blaffen i salgstall og tilbakemeldinger, og ga ut sporadiske album når han fikk lyst og overskudd. Hans siste Postcards from Paradise stammer fra 2015.
Ringo Starr var – og er – en særegen trommeslager som aldri falt for fristelsen til å utføre rytmeseksjonen mer komplisert enn nødvendig. Hans bruk av tom i Beatles fremfor den tradisjonelle skarptrommelyden, ble banebrytende – og forandret musikkbildet for alltid.
Starr var trommisen og artisten som aldri ga opp, til tross for havarerte prosjekter, et problemfylt privatliv – og sviktende musikalske høyepunkter.
Nettopp derfor ble han etter hvert et (enda mer) respektert navn spesielt innenfor bransjen, og Ringo Starr vil alltid være skrevet inn i gullskriftene fra rockens historie.
RINGO STARR (f. 1940)
It Don’t Come Easy
(Ringo Starr)
1971 Apple
Produsert av George Harrison
