I norsk rockehistorie er Titanic i dag nesten et myteomspunnet navn, etter at de som første norske band i historien kunne sikte til stor suksess på internasjonale hitlister. Det gjorde de med Sultana, en underfundig og original nesten-instrumental som gjorde det skarpt til med hos hjemmeelskende briter.
Fundamentet til Titanic lå i oppløsningen av The New Beatnicks, som i sin tid ble startet som The Beatniks tilbake i 1961. Disse var sammen med The Vanguards, de første rendyrkde norske bandene som forsøkte å fange opp utenlandske impulser.
Beatniks/Beatnicks startet som et Shadow-band, men endret etter hvert musikken i retningen mot britisk beat og rock. På slutten av 60-tallet lå gruppen så og si i ruiner – og kun bassist Thore Fronth hadde overlevd gjentatte besetningsendringer fra kvartettens tidligere dager.
Sammen med Janne Løseth på gitar, Kjell Aas på keyboards og britiske Roy Robinson flyttet de først til Tyskland, siden til Frankrike for å satse videre. Deres egentlige vokalist, Kjell Asperud, ble selvsagt også med på lasset – men han ble ommøblert til perkusjon og congas, til fordel for Robinson som hadde en aksentfri engelsk.
Historien sier at de fire nordmennene rett og slett stakk fra landet for å slippe verneplikten. Det er i følge Rockheim nesten, men ikke helt sant. Guttene søkte om å få fritatt/utsatt tjenesten, men så ble det nå ble det slik at de aldri vendte tilbake.
Sommerstider 1969 turnerte bandet i Tyskland og Israel. Sistnevnte var et land med stigende interesse for vestlig rock, og Beatnicks/Norwegian Wood – som de en stund kalte seg – var slett ikke de siste nordmenne som spilte der. Fra Tyskland gikk turen til Frankrike, der Norwegian Wood ble kuttet som bandnavn til fordel Titanic.
Etter noen innledende manøvre midt mellom Beatnicks’ 60-talllsstil og påvirkning fra nyere rockeimpulser både fra amerikanske og britiske grupper, mente det nye Titanic at de hadde funnet seg selv. Singlen I See No Reason gjorde det slett ikke ille i Frankrike, og kvintetten hadde store forventninger til oppfølgeren Sing Fool Sing.
Den floppet så og si, og fremtiden så heller noe dyster med tanke på det gjennombruddet bandet satset så stort på. Imidlertid fanget noen DJ-er og musikkpratere opp B-siden til Sing Fool Sing, en slags fengende og rytmisk jam-session, som nesten på spøk var spilt inn nettopp for å få et ny låt som b-side på utgivelsen.
Sultana var en omskriving av forbildet til innspillingen, Santana, og tok deretter fullstendig av og sendte Titanic høyt på flere europeiske lister. Også albumet Sea Wolf gjorde det skarpt, og en videre single – Santa Fe – ble en riktig så hyggelig singlesuksess på de tyske listene.
Sultana klatret helt til femteplass på de britiske listene, en prestasjon ingen nordmenn hadde vært i nærheten av tidligere. Selv ikke våre naboer i øst, hadde opplevd noe slikt. Sverige måtte vente et par år for å overgå denne norske rekorden.
Suksessen til Titanic skal ikke undervurderes, og Sultana ble etter hver en låt man kunne høre over store deler av kloden – ikke bare på våre lengdegrader. I USA ble den derimot aldri utgitt, visstnok grunnet referansen til Santana i tittelen.
Hva som så ut som en stor suksess, stilnet imidlertid etter par-tre år. Det skyldes at bandet enkelt og greit ikke klarte å holde på en stabil besetning. I 1974 da Titanic endelig skulle opptre foran et fullsatt Holmenkollen, endte i avlysning og fiasko etter at bandet manglet en congas til opptredenen.
Siste innspillinger fra bandet kom i 1978, og siden har det til tross for flere gjenopplivingsforsøk og noen heller oversette album, vært nokså stille fra både bandemedlemmer og gruppe.
Titanic vil imidlertid for alltid ha en sentral plass både i norsk rockehistorie. De viste at alt var mulig, om man bare satset hardt nok – og eide talent og kreativitet i tillegg. I 2020 ble de nominert, men ikke innlemmet i Rockheims Hall of Fame.
Sultana har som låt blitt gitt ut flere ganger, og i dag finnes den i flere remikser og nyutgaver.
TITANIC
Sultana
(Titanic)
1971 CBS
Produsert av Titanic
Utgitt på albumet Sea Wolf
