Få norske artister har hatt slike opp- og nedturer som Bjørn Finn Kalvik. Kulminasjonen til begge kom vel i en famøs MGP-opptreden i 1981. Men Kalvik var opprinnelig en viktig figur i det gryende, norske visemiljøet.
Kalvik fra var Fåvang i Oppland, men han vokste opp i Groruddalen. Fra slutten av 60-tallet ble han en del av visemiljøet på klubben Dolphin, der han ble kjent for sin noe spesielle gitarstil og en nokså særpreget og klar fonetikk i sangstilen. Det sies at Kalvik pratet gjennom sangen, og det ga ham et distinkt uttrykk som skilte seg ut.
I overgangen og starten av 70-årene, var viseklubbene en av de mest fremtredende og populære samlingsstedene for musikkinteresserte. Alle byer og bygder skulle nå ha sin egen viseklubb, og dette var noe svært mange navn tok sitt ansvar bevisst. Noen mer enn andre. Man tullet ikke med visekunsten.
Dolphin var klubben og miljøet som fostret et mangfold av navn, flere av disse med solid støtte for og fra hverandre. Og flere som skulle få imponerende – og lange – karrierer i ettertid. Kalvik var bare ett av navnene som bygget karriere og erfaring derfra. Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Steinar Ofsdal og Ole Paus var andre.
Forbildene kom stort sett fra den andre siden av Atlanteren, med Bob Dylan og særskilt Joan Baez som de største heltene. Kalvik og flere av hans visevenner tok opp tråden på en forbilledlig måte – og fornorsket til stort hell både det tradisjonelle norske og utenlandske.
Det spilte ingen rolle hvem som hadde skrevet melodilinjene, så lenge man kom ut med noe ekte. Noe man mente. Og det var jo nettopp poenget med visene. Man skulle ha noe på hjertet.
Finn Kalvik traff det norske folket, og spesielt kanskje hovedstaden, med nettopp dette i En tur rundt i byen. Denne låten ble hans store gjennombrudd som artist, og var opprinnelig en innspilling av britiske Ralph McTell. Da het den Streets of London og ble i 1974 en stor hit i hjemlandet i en mer kommersiell innspilling.
Kalvik fikk et forholdsvis stort og trofast publikum, også blant platekjøperne, og ved siden av En tur rundt i byen, regnes også debuten Finne meg sjæl som klassikere innen den norske visekunsten.
Platesalget ble utover tiåret lett varierende, men de fleste av hans utgivelser gjennom hele 70-tallet solgte bra og lå inne på VGs albumliste. Et kjennetegn ved Kalvik var hans variasjon mellom egne låter, komposisjoner til andres tekster og ikke minst dikt – samt også oversettelser av utenlandske låter.
Til det siste kom blant annet hans norske tekst til Harry Chapins (og Cat Stevens‘) Cats in the Cradle – Ride ranke – en låt som stadig står støtt på egne ben i Kalviks oversettelse. Singlen var også innom den norske singlelisten et par små uker sensommeren 1975.
Kalvik reiste også mye til Sverige, der gitarer og miljøet var langt større for visekunsten. Det var på disse festivalene han ble kjent med Benny Andersson og Björn Ulvaeus, som i 1979 fikk ham over til Stockholm og Polar og produserte suksessen Kom ut kom fram.
Dette var Kalviks andre egentlige popalbum, etter at Nederst mot himmelen i 1977 vel heller hadde blitt mottatt noe skuffende.
Kom ut kom fram solgte i nesten rekordtall til en være norskspråklig utgivelse, og albumet var vel en usedvanlig fin miks mellom Anderssons produksjon og Kalviks enkle og litt banale melodier
Da oppfølgeren kom i 1981, anført av Aldri i livet, var Anderssons påvirkning enda større. Albumet Natt og dag gikk rett til topps på den norske albumlisten, og det solgte i et antall de første ukene uten sidestykke i norsk pophistorie.
FINN KALVIK (f. 1947)
En tur rundt i byen
(Ralph McTell/Finn Kalvik)
1971 NorDisc
Produsert av Stein Robert Ludvigsen
Utgitt på albumet Tusenfryd og grå hverdag
