Sweet hadde inntil 1973 levert noen ordentlige tyggegummikuler. Nær regissert av tidligere slagere som Sugar Sugar, fremfor å være en del av den nå etablerte glamrocken.
Dette året tok kvartetten imidlertid skrittet fullt ut, og med årets trio av hitsingler viste Sweet en adskillig mer hardtslående side av seg selv enn tidligere.
1973 ble innledet med deres sjette hitsingle i Norge, Blockbuster, som også skulle bli deres eneste nummer èn i Storbritannia. Vel regissert gjennom året, ble denne fulgt opp av Hell Raiser i juni og kanskje deres mest minneverdige single Ballroom Blitz i oktober.
Sistnevnte ble deres første virkelig store hit i USA, og i Tyskland var bandet nå superstjerner – der tyskerne kastet seg over hva det nå enn måtte være guttene kom ut med.
Bandet laget imidlertid stadig ikke noen album, selv om et slags samlealbum dette året ble utgitt i USA. En av grunnene til dette, var et ønske om fremheve egenskrevet materiell, fremfor kun låter signert Chinn og Chapman. Det ville ikke plateselskapet ha noe av.
Utover turnéen denne sommeren, spilte Sweet allikevel sine egne låter og ingen av hitsinglene. Noe som selvfølgelig ikke falt i god smak hos fansen. En tur til Sverige ble rene skandalen.
Til tross for dette ønsket kvartetten ikke å kaste Chinn/Chapman, som de også gjennom plateselskapet var kontraktsbundet med. På tampen av året startet de omsider arbeidet med sitt egentlige andrealbum etter debuten i 1971, der tanken var å kombinere hitsinglene med egne låter.
Fraværet av album både i 1972 og 1973, ble at Sweet ennå i dag har en slags uoffisiell rekord i antall hitsingler kontra veldig få uker på albumlistene.
Da 1974 så ankom, var ennå fansen så singleorientert at bandets LP-er fikk heller labre salgstall.
Suksessen på singlemarkedet fortsatte imidlertid, og Sweet – som nå sløyfet «the» foran bandnavnet – fikk igjen to storselgere også det kommende året.
THE SWEET
Block Buster
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
1972 RCA
Produsert av Phil Wainman
Ballroom Blitz
(Nicky Chinn/Mike Chapman)
1973 RCA
Produsert av Phil Wainman
