Med Jeg kommer snart igjen, fikk platearbeideren og hobbysangeren Hans Petter Hansen årets mest populære norske single.
Da 1974 ble oppsummert, var kun Terry Jacks foran stavangermannen på årsoversikten. Historien sier også at innspillingen ikke var tiltenkt promotering i det hele tatt: Låten ble opprinnelig gitt ut som en b-side.
Hans Petter Hansen var et velkjent navn i Stavanger og distriktet, da han siden slutten av 60-tallet hadde opptrådd i flere band. Under artistnavnet Pete Hansen hadde han vært medlem av Hank Malvin & The Hillbillies siden 1967, der historien igjen sier at sangtalentet ble oppdaget helt tilfeldig under en bedriftstur til Sirdal.
Karrieren med Hank Malvin ble imidlertid kortvarig, og fra 1969 dannet Hansen sitt eget band – Nameless Five – som holdt det gående til om lag 1974.
Under en opptreden på det som i dag er First Hotel Alstor, var bysbarnet Jan Høiland og paret Benny Borg og Kirsti Sparboe tilfeldige publikummere. Etter en kort drakamp mellom Borg og Høiland, som var tilsluttet to forskjellige plateselskap, trakk Høiland det lengste strået. Hansen ble signert til Arne Bendiksen – og fikk raskt en oversatt låt fra Bendiksen, som opprinnelig het Goodbye My Love, Goodbye.
Jeg kommer snart igjen ble egentlig gitt ut som en b-side til Hansens første single, Sylivas mor – som selvfølgelig var en norsk tolkning av Dr Hooks 1974-slager Syliva’s Mother.
Imidlertid ble det Jeg kommer snart igjen som fikk napp i den da nokså konservative musikkdelen av NRK: Sidene på singlen ble byttet – og Hans Petter Hansen hadde plutselig fått en radiohit og storselger!
Som single hadde Jeg kommer snart igjen en trøblede start på veien til topps. Den var ut og inn av listene et par ganger, før de ti uker etter debuten endelig nådde førsteplass. Der ble da også liggende i 13 uker på rad – til januar 1975.
Suksessen trakk også frem originalinnspillingen fra skuffen: Den på alle måter store grekeren Demis Roussos skaffet Norge en dobbelhit i flere måneder, da Goodbye My Love, Goodbye også solgte i tusener utover høsten og vinteren.
Roussos kom så høyt som nummer 3 med sin versjon; 18 uker totalt på VGs singleliste. Hans Petter Hansen stanset først på 29.
Demis Roussos var ikke et ukjent navn i popbransjen. Han var medlem av Aphrodite’s Child sammen med en annen kjent greker – Vangelis – i flere år, og hadde flere hitsingler både i denne gruppa og på egenhånd på 70-tallet.
Goodbye My Love, Goodbye hadde i 1973 vært en kjempeslager i Tyskland, der den hadde toppet listene og ligget et halvt år inne på topp ti.
Låtskriverne Klaus Monro og Mario Panas hadde forøvrig allerede toppet de norske listene. I 1972 var de hjernene bak Vicky Leandros Eurovision-vinner og nummer 1-single, Apres toi.
HANS PETTER HANSEN (1948-2020)
Jeg kommer snart igjen
(Klaus Munro/Marios Panas/Arne Bendiksen)
1974 AB
Produsert av Jan Høiland
Utgitt på albumet Jeg kommer snart igjen
I desember kom Hansens første album – med samme tittel som singlen. Da også dette gjorde det skarpt på listene, kunne Hans Petter Hansen slutte som platearbeider og leve av musikken på heltid.
Han ble frontfigur av bandet Staccato, og opptrådde både med dette og på egen hånd . Staccato på denne tiden inneholdt nokså markante navn som både Reidar Larsen og Ola Selvær, slik at Hansens stemme og opptredener var i de beste hender.
Oppfølgeren Paloma Blanca gjorde det også skarpt høsten 1975, men etter dette fikk aldri Hans Petter Hansen aldri en single- eller hitalbum siden. Han var imidlertid populær nok til å kunne fortsette som artist på heltid frem til 1981.
I Stavanger hadde han et solid navn, der han ved siden av Jan Høiland var og ble byens største artister før rocken slo rot i oljebyen i overgangen til 80-tallet. En av hans mer kjente utgivelser i ettertid – i hvert fall lokalt, var hyllesten til både fotball- og ishockeyklubben Viking i 1979.
Hans hyllest til Stavanger med låten av samme navn, har også vunnet adskillig siddisers hjerte gjennom årene.
Fra 1982 la han musikken på hylla opptrådde kun sporadisk etter dette, ofte under lansering av nyutgivelser av musikken fra 70-tallet. I 2007 kom et helt nytt album, Vind i seilå, i en nokså behagelig sjanger – langt fra 70-talls-reperotaret.
I 2020 flagget det meste av Stavanger på halv stang, da «mannen med den store stemmen» gikk bort.
Suksessen til Jeg kommer snart igjen i 1974, avsluttet en norsk gullalder med norskspråklige, store singler. Først da disco og pønk var borte og tiåret viste 1980, skulle norske innspillinger igjen sette sine preg på de norske singlelistene.