Slade in Flame var både en film og et album, der Far Far Away var låten som frontet begge deler.
Filmen ble alt annet enn godt mottatt, og det syntes som om Slade var nok et band som hadde gått i den berømmelige vi-gjør-en-film-for-å-tjene-penger-fellen.
Men inngangen til 1975 ble uten tvil en stor triumf for kvartetten. Med balladen Everyday hadde bandet allerede vist at de våget – og kunne – tenke langt utover den tradisjonelle glam-boksen, og Far Far Away fortsatte den trenden.
Låten var vel mer reinspikket rock, noe nordmenn takket hjertelig ja til – med en solid listetopper som resultat, og 24 uker inne på VGs Topp 10. Men deretter gikk det meste helt galt.
Om det skyldes filmen eller endringene som kom i popmarkedet, Slades popularitet sank uansett betraktelig i 1975. Bandets (mislykkede) forsøk på å slå gjennom i USA, førte til albumet Nobody’s Fools sin inneholdt elementer blant annet fra country, og det var ikke rart at fans og platekjøpere ble forvirret.
Topplåtene uteble deretter, og etter 1974 kom kun Thanks For the Memory (Wham Bam Thank You Mam) inn på de norske listene.
Siste halvdel av tirået var Slade stadig et populært liveband, selv om platesalget forsvant mellom punk og disco. Historien sier at Noddy Holder i 1980 ble tilbudt vokaljobben i AC/DC etter Bon Scotts død, men avslo tilbudet. Samme år var Slades karriere på platefronten så begredelig, at de en stund endte opp med andre jobber – og bandet var i realiteten oppløst.
Tilfeldigheter førte imidlertid til nye platekontrakt og ny interesse for bandet. I 1981, der flere både eldre og nye rockeband steg ut fra skyggene av punken, var plutselig Slade tilbake i søkelyset med en ny singlehit: We’ll Bring the House Down.
Og i 1984 – ti år etter Far Far Away – fikk Slade sin andre listetopper i Norge med My Oh My.
SLADE
Far Far Away
(Noddy Holder/Jim Lea)
1974 Polydor
Produsert av Chas Sandler
Utgitt på albumet Slade in Flame
