Uriah Heep – Prima Donna

Uriah Heep ble av og til kalt den fattige manns Deep Purple. Bandet var utvilsomt en av de fire store tyngre rockegruppene den første delen av 70-tallet, selv om de vel ikke i innflytelse nådde opp på siden av navn som Purple, Led Zeppeling og Black Sabbath.

Hjemme i Storbritannia hadde bandet ikke en eneste singlehit, mens i Norge maktet de tre. Stealin’ i 1973, Something or Nothing i 1974 og deres største – Prima Donna – sommeren 1975.

Uriah Heep var først og fremst vokalist David Byron og giarist Mick Box. Sistnevnte fronter stadig Uriah Heep i dag og er den eneste av medlemmene fra gruppens fødsel tilbake i 1969. Byron døde i 1985, ti år etter at han forlot gruppen og den store populariteten falt.

Uriah Heep bestod i 1975 av:

  • Mick Box – f. 1947 -gitar
  • David Byron – 1947-85 – vokal
  • Ken Hensley – f. 1945 -keyboards, gitar, vokal
  • Lee Kerslake – 1947-2020 – slagverk, vokal
  • John Wetton – 1949-2017 – bass, vokal

De fire førstnevnte blir ofte regnet som 4/5 av det klassiske Uriah Heep, som spilte inn bandets største album i perioden 1972-75. Femtemann, bassist Gary Thain, døde av en overdose i 1975 etter å ha blitt sparket av bandet tidlig dette året.

Wetton var dermed inne på to album, før han forsvant ut sammen med vokalist Byron i 1976. Wetton ble for øvrig noen år senere medlem av Asia, som solgte millioner av album på starten av 80-tallet.

Uriah Heep ble dannet i London på restene av bandet The Stalkers. Foruten Box, Byron og Hensley, bestod bandet da av Paul Newto og Alex Napier. Bandnavnet var opprinnelig Spice, men ble døpt om til Uriah Heep like før debutalbumet i 1970 – et navn tatt fra Charles Dickens David Copperfield.

Det noe særegne debutalbumet ble mildt sagt slaktet, og heller ikke utgivelse nummer to, Salisbury i 1971, ble vel noe særlig godt mottatt.

På de to påfølgende albumene, Look at Yourself (sep 1971) og Dreams and Wizzards (mai 1972), la de imidlertid om stilen til en mer renere hardrock, og suksess og svært gode salgstall fulgte.

1975-utgivelsen Return to Fantasy var faktisk bandet åttende, og Uriah Heep hadde fått et stort og trofast publikum til tross for mangelen av hitlåter. Bandet hadde blitt kjent for sin noe vågale blandet av sjangre innen rocken, og de hadde unngått å seile helt inn på viddene som andre progressive band som Yes og Genesis. Prima Donna var et godt eksempel på hvordan bandet kunne være både fengende og musikalsk dyktige.

Oppfølgeren High and Mighty kunne synes å forsøke å følge denne enklere stilen, men albumet ble imidlertid ikke noe særlig godt mottatt. Byron og Wetton forsvant da ut av bandet, og i realiteten var da Uriah Heeps storhetstid over.

Salgstallene forsvant stadig nedover, selv om de maktet å få album inn på listene helt frem til Head First i 1983 – deres siste plassering på de norske listene.

Med Mick Box i spissen fortsatte imidlertid Uriah Heep å eksistere, uten de store salgstallene – men med e trofast og ganske stort publikum. Etter flere vokalister inn og ut, kom amerikaneren Bernie Shaw (f.1956) med bak mikrofonen i 1986 – og har siden vært det.

I det hele tatt maktet Box og Shaw å ha en usedvanlig stabil besetning i Uriah Heep fra dette året til 2007, da trommis Kerslake sluttet. Han var da bortsett fra Box, det eneste gjenværende medlemmet fra originalbesetningen. Box og Shaw fortsatte å fronte bandet også per 2021.

Uriah Heep var blant 70-tallets bestselgende og mest populære hardtslående band. Selv om de ikke lengre figurerer høyt på listene, har de aldri kastet inn årene og levert fansen trofast med album. Noen av dem, som med med deres sist Into the Wild fra 2011, har også fått riktig så hederlig omtale av musikkpressen.


URIAH HEEP
Prima Donna
(Ken Hensley/Mick Box/Lee Kerslake/David Byron)
1975 Island
Produsert av Gerry Bron
Utgitt på albumet Return to Fantasy