
I 1975 gikk tyske Franz Reuther etter en begredelig solokarriere inn i studio for å lage en egen innspilling av ska-klassikeren Al Capone.
Da «låten» til hans egen forbauselse slo til i Nederland, fikk han en utfordring. Bak moniket Boney M. fantes det nemlig ikke noe band.
Reuther hadde i 1973 hatt sin lille enslige solohit på tysk i hjemlandet som Frank Farian. Han fant raskt ut at han nok hadde et større talent bak mikrofon enn foran.
Med den usigelig repterende Baby Do You Wanna Bump skapte han sitt eget sound sammen med en sin egen maskin-manipulerte stemme og en rekke studiomusikere, midt mellom svart og hvit musikk.
Boney M. ble som gruppe skapt da Farian trengte vokalister og frontfigurer til promotering og TV-opptredener. Flere navn var innom gruppen under de første promoteringene, men etter hvert stabiliserte det hele seg med danseren Bobby Farrell, modellen Mazie Williams og vokalisten Marcia Barret.
Liz Temperton Mitchell, som skulle bli gruppens mest gjenkjennelige stemme ved siden av Farian selv, var den siste brikken som falt på plass.
Blant de tidlige navnene som forlot Boney M. før 1976 var Sheyla Bonnick. Hun deltok ikke på en eneste innspilling med gruppa, men femten år senere var hun frekk/smart nok til å utnytte hull i rettigheter og kontrakter og turnerte da under bandnavnet.
Daddy Cool var Boney M.s egentlige debut, der det fra første stund var Farian sammen med Barret og Mitchell som bidro bak mikrofonen. Farrel skapte nærmest furore med sine helt særegne dansebevegelser, mens Williams bidro kun på scenen. Stemmen hennes var visstnok ikke egnet til studiobruk.
Daddy Cool bygget på broen mellom svart og hvit musikk. Den var svart med sin call and response-form, som nedarvet fra den amerikanske slavetiden og den senere gospelen. Den var hvit i alt annet, med blant annet Farian bak rattet fronten av fire frontfigurer med vestindiske og karibiske røtter.
Som disco satte den en standard som ble etterlignet lenge i eurodiscoen. Beat og bass var det viktigste, der vokalen først og fremst syntes å støtte opp om kompet.
På albumet Take the Heat off Me var det adskillig mer varierte stiler, og det ble klart at spesielt Liz Mitchells særegne vokal passet som hånd i hanske for adskillig mer varierte låter enn ren disco. Der var Marcia Barrets stemme mer i sin rett. Albumet ble for øvrig nærmest bannlyst hos britene på grunn av sin noe vågale cover.
Også neste single Sunny, en cover av Chers 1966-slager, gjorde det skarpt. Boney M. var ingen døgnflue – og i løpet av 1977 skulle de bare selge flere og flere album og singler.
BONEY M.
Daddy Cool
(Frank Farian/George Reyham)
1976 Hansa
Produsert av Frank Farian
Utgitt på albumet Take the Heat Off Me



