Blant navnene som raskt lot seg inspirere av disco-bølgen, var Frankie Valli og hans The Four Seasons. Opprinnelig et erke-amerikansk band med stor suksess på starten av 60-tallet, var December, 1963 deres største hit på år og dag.
The Four Seasons hadde sine røtter i The Four Lovers, dannet tilbake i 1956. Da var Frankie Vallie en ung herre på 22 år, og han ble raskt kjent for sine nokså gjenkjennelige falsett-vokal.
Besetningen ble vel aldri helt stabilisert, men fra 1960 – nå som The Four Seasons – ble duoen Vallie og Bob Gaudio ledende for bandet. Disse to eier ennå dag bandnavnet, selv om Gaudio ikke har opptrådd siden midten av 80-tallet.
Fra 1962 og ut tiåret hadde Four Seasons kontinuerlig suksess på de amerikanske listene, med fire listetoppere og en rekke andre store hitlåter. Utgivelsene solgte i millioner, og populariteten smittet også over til det britiske markedet.
I hjemlandet fikk de en sterk posisjon som gjorde at bandet også overlevde den britiske invasjonen på midten av tiåret.
Til tross for at klassikere som Big Girls Don’t Cry, smittet aldri interessen over på det norske publikumet. I Norge hadde The Four Seasons ikke en eneste hit før 1976.
Det skulle nettopp bli 70-tallet som feide bort noe av populariteten for bandet, og den besetningen som kom sammen i 1975 – var helt annerledes enn gruppen fra den første glansperioden. Valli og Gaudio var de eneste gjenværende.
Da hadde bandet vært gjennom et nokså mislykket – og kort – opphold på Motown, noe som resulterte i et fiaskoalbum og en nokså klar oppfatning av at The Four Seasons suksess var over for godt.
Valli og Gaudio hadde derimot mer på lur, og albumet Who Loves You skapte ny interesse for bandet da dette kom ut senhøstes 1975.
Tittelsporet gjorde det skarpt både i USA og Storbritannia, før oppfølgeren December, 1963 i bunn og grunn ga bandet deres første verdensomspennende hitlåt.
Gaudio var da også en etablert produsent i tillegg til sitt engasjement i gruppen, og det var også han som stod bak låten. Valli selv hadde en forunderlig liten rolle på innspillingen, som stort sett ble fremført av den tidens vokalist – Gerry Polci.
Ser vi bort fra Bee Gees, var også December 1963 et godt eksempel på den amerikanske disco-bølgen. En sjanger som vel aldri slo helt til i Norge. Slik var denne hitlåten et unntak.
The Four Seasons som band, klarte på sett og vis å surfe videre på discoen ut tiåret. Men da 80-tallet kom, ble de feid ut av listene – selv om Valli fortsatte å turnere med sporadiske og nokså ustabile besetninger.
Sporadiske nyinnspillinger kom i ny og ne, men flertallet av nytt materiell fra 80-tallet og utover ble stort sett live-utgivelser og utallige samlealbum. Samlet sett er bandet blant de aller mest solgte navnene i USA gjennom alle tider.
Valli leder ennå i dag gruppen, godt over de 90, og ser ikke ut til å ha noen planer til å legge inn årene.
I Norge ble det med denne ene hitlåten for The Four Seasons, men Frankie Valli selv skulle et par år senere få en langt større hit på egen hånd. Det var med tittelsporet til Grease.
Den mest kjente låten til Four Seasons i ettertid har imidlertid blitt 1967-innspillingen Beggin’. Som to ganger har solgt i millioner i versjoner av vår hjemlige Madcon og siden italienske Måneskin.
THE FOUR SEASONS
December, 1963
(Bob Gaudio/Judy Parker)
1975 Warnes Bros.
Produsert av Bob Gaudio
Utgitt på albumet Who Loves You
