Radioprateren Rigdon Osmond Dees III (f. 1950) hadde jobbet i en rekke radiostasjoner i det sørøstlige USA, da han i 1976 fant på å spille inn et satirisk og ikke så altfor alvorlig spark bak til discobølgen.
Dees var velutdannet og hadde vært på luften på forskjellige kanaler helt siden tenårene. Da Disco Duck ble lansert og fikk voldsom oppmerksomhet, kom han i konflikt med hans daværende rolle i The Great 68 i Memphis.
Resultatet av at han ikke fikk spille sin egen nummer 1-hit på luften, førte til at han fikk sparken fra kanalen.
Denne lille fiaskoen ble imidlertid starten på en lang karriere, og fra 1981 var han navnet bak suksessen Weekly Top 40 på kanalen KIIS-FM, som førte både programmet og radio-kanalen til topps på de amerikanske målingene.
Weekly Top 40 går ennå i dag, selv i Kina, selv om Dees forlot radiokrakken i 2004.
Disco Duck var inspirert av en artig liten sak fra 1965, The Duck av Jackie Lee. Dees sang ikke selv på innspillingen, og andelydene – som i hvert fall i Norge fikk klare assosiasjoner til Disneys Donald – ble levert av en Dees venner, Ken Pruitt.
Låten ble også brukt i Saturday Night Fever i en liten scene, men den ble utelatt fra selve albumet da Dees og plateselskapet ikke ønsket kollisjon med deres egen utgivelse.
Dees oppfølger med Dis-Gorilla ble bare en minimal hit, og foruten noen få utgivelser siden, har han stort sett konsentrert seg om sin karriere bak mikrofonen og i kulissene til musikkindustrien.
Allikevel: I 1984 opplevde han at hans ikke helt seriøse album Hurt Me Baby – Make Me Write Bad Checks fikk en Grammy-nominasjon.
Rick Dees er ennå i dag et velkjent navn innen amerikansk radioindustri, og han har de siste årene også brukt tid på å bygge opp sitt eget selskap innen radio og underholdning.
RICK DEES AND HIS CAST OF IDIOTS
Disco Duck
(Rick Dees)
1976 RSO
Produsert av Bobby Manuel
Utgitt på albumet The Original Disco Duck
