Få band har blitt slik gjennomanalysert som Sex Pistols, der fire unge menn frontet en halvgal butikkeiers drøm om å rakke ned på det som var etablert – om det så var på gaten eller innenfor studioveggene.
Historien er velkjent. Briten Malcolm McLaren hadde hatt alt annet enn suksess i New York for undergrunnsbandet New York Dolls, og vendte tilbake til London med mål om å skape et tilsvarende aggressivt band med røtter i det ekte britiske.
Han fant restene av The Strand, et noe ustabilt og alt annet enn velklingende band som han hadde fulgt også foran NYC-turen. Uten vokalist startet søket etter en passende rebelsk frontfigur, og Sex Pistols ble formelt (u)dannet da Johnny Rotten (John Lydon f. 1956) fant veien til både butikken – nå navngitt Sex – og McLaren.
Sammen med Steve Jones, Glen Matlock og Paul Cook – alle født 1956 – utviklet de nettopp McLarens hensikt om å endevende det meste av hva som ble oppfattet som akseptert, både når det gjaldt tekster, spillestil, sceneopptredener og ikke minst den promoteringen som fulgte i etterkant.
Og det var jo nettopp det McLaren hadde planlagt: Ingenting var riktig med Sex Pistols. De hørtes fæle ut, de så fæle ut – og de opptrådde like fælt. Og de tok de mørke og arbeidsløse og grå britiske gatehjørnene på kornet.
Da førstesingle Anarchy in the UK kom i butikkhyllene, var Matlock erstattet av selve ikonet for det rebelske, Sid Vicious, og med God Save the Queen på forsommeren 1977, fikk både Sex Pistols og punken det virkelige gjennombruddet.
God Save the Queen ble selvfølgelig ikke tillatt spilt på britiske BBC, og oppmerksomheten ble deretter selvfølgelig enda større. Den nådde nummer to på de britiske listene, men det hersker flere konspirasjonsteorier om at singlen ble manipulert ned fra topp-plassen – bak Rod Stewart.
Sex Pistols var kaos fra start til slutt, men deres innflytelse både samfunnsmessig og mot det kommersialiserte musikkmarkedet, var enorme.
En hel bøling av punkband vokste i 1977 frem i ly av bandets rundtur på de britiske øyene. De fleste kunne verken synge, spille eller opptre, men virkningene ble at det igjen var tillatt å lage musikk og spille uten at man behøvde å manipulere alt for radio eller legge på en mengde strykere og effekter for å selge flest mulig plater.
Som musikk var punken «back to basics», men også sllik rock & roll hadde vært på 50-tallet: Et oppgjør.
SEX PISTOLS
God Save the Queen
(Sex Pistols)
1977 Virgin
Produsert av Christ Thomas og Bill Price
Utgitt på albumet Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols
Sex Pistols var så og si ferdige som band allerede på nyåret 1978. Da forlot Lydon bandet, en Lydon som skulle bli den eneste av kvartetten som skulle videreføre en noenlunde respektabel karriere videre, blant annet gjennom Public Image Ltd.
Imidlertid forlot de tre andre originale bandmedlemmene aldri musikken, og spesielt Paul Cook har til tider vært toneangivende for andre navn innen britisk musikk gjennom årene.
Sid Vicious døde i 1979 under ekte rebelske og kaotiske omstendigheter, som det har vært skrevet (og filmet) adskillig spaltemetre om.
Sex Pistols har vært gjenforent en rekke ganger, men da på scenen uten nye innspillinger. 1977-utgivelsen Never Mind the Bollocks (nr. 11 i Norge) var og ble kvartettens eneste studioalbum.
Selve punkbølgen var død allerede etter et års tid, men da vokste det sakte frem en rekke spennende navn som eide adskillig flere talenter enn Sex Pistols. The Clash, Bomtown Rats og The Police hadde hver for seg mye å takke punkmusikken for, og de var og ble også ledende i denne ny bølgen – som enkelt og greit ble stemplet New Wave.
I motsetning til mange tidligere stilskifter innen rocken, hang også Norge godt med i denne utviklingen. Punkere og Blitz ble symboler ved inngangen til 80-tallet, og flere navn som etablerte seg i denne perioden – skulle bli store navn innen norsk musikk utover det neste tiåret.
Kommersielt skulle imidlertid virkningen av punken først bli synlig og hørbar, i alle i fall i Norge, ført rundt 1980. Da forsvant både disco og smokiegitarer fra listene og åpnet for både nye lyder og nye navn.
Og ikke minst: Platebransjen hadde fanget opp og uskadeliggjort det mest rebelske med hele opprøret.