Jahn – egentlig Jan – Teigen hadde allerede en lang karriere bak seg, da karrieren hans for alltid tok nye veier i Paris, 22. april 1978.
Karrieren hadde startet hjemme i Tønsberg, der Jahn 15 år gammel ble med i et lokalt band – The Little Stones – selvfølgelig godt inspirert av et par fremadstormende britiske band.
The Enemies ble så dannet året etter, og skaffet han fin scene-erfaring som musiker og sanger, blant annet som backingband for barnestjernen Anne-Mette Pålsrud.
Bandet fikk også utgitt et album på CBS, som vel ikke akkurat solgte i bøtter og spann.
Etter en rundtur som DJ på utestedet Rondo i Oslo (senere brukt som albumnavn), ble Teigen i 1968 med i gruppen Red Squares, som egentlig hadde sin hovedbase i Danmark. De ble sendt ut på en turne til Israel, som på denne tiden hungret riktig så godt etter vestlig musikk – men da Red Squares vendte tilbake – var Jahn Teigen blitt tilbake i landet.
Han var der blitt medlem av gruppen Lions of Juda, som fikk utgitt flere singler uten noen større suksess. Både disse låtene og tidligere Teigen-innspillinger, ble utgitt på et samlealbum i 1975.
Jahn Teigens gjennombrudd på hjemmebane, kom i 1972 da han tilbake i Norge ble medlem av Popol Vuh – et band som sjokkerte musikknorge med sin svært så internasjonale stil, med klare referanser til utenlandske progband som Genesis og Yes. Deres 1976-album, da som Popol Ace, solgte usedvanlig mye til å være et norsk rockealbum.
Bandet ble også lagt merke til utenfor de norske grensene, men en lansering i andre land rant ut i sanden. Historien sier også at det var i 1975 Teigen ble tilbudt den ledige vokalplassen i Genesis, men takket nei nettopp grunnet de videre planene med Popol Ace.
Fra 1976 satset Teigen dels på en solokarriere, og dels som «gal underholder» sammen med Herodes Falsk og Tom Mathiesen i Prima Vera.
Ingen av karrierevalgene tok vel helt av det første året, og Teigen ble mer omtalt rundt en viss skjelettopptreden sammen med Inger Lise Rypdal i Melodi Grand Prix – og sammen med Gro Anita Schønn i en oppsetning av The Rocky Horror Show.
Syngende på engelsk fikk han utgitt sitt første virkelige soloalbum, Teigens tivoli, i 1977, mens han på høsten og vinteren arbeidet med album nummer to. Han hadde allerede deltatt jevnlig i de norske MGP-finalene, men med nye regler vant han senvinteren 1978 den hjemlige finalen for første gang.
Mil etter mil, skrevet av Kai Eide, ble ikke umiddelbart en hitsingle – ikke før den berømte 0-en (ikke) kom i finalen i Paris i april. Da ble låten utgitt i en helt ny og adskillig mer pop/rock-rettet innspilling enn live-opptredenen og var ikke til å kjenne igjen. Den ble også skviset inn i en engelsk versjon på Teigens andre album, This Year’s Looser.
Det kan synes som om det finnes to studioversjoner av Mil etter mil, der den ene virker å være raskere i tempoet enn hva vi kjenner låten som i dag. Den engelske utgaven er heller ikke helt lik de to andre.
Teigen hevdet senere – i følge enkelte kilder – at noe av fiaskoen i Paris måtte tilskrives arrangør Carsten Kloumans nesten jazzaktige arrangement i finalen. Man kan bare spekulere i hvordan låten hadde klart seg om den senere gitarorienterte versjonen hadde blitt brukt.
Med flere låter på albumet som henviste til «fadesen» i Paris, ble Teigen nå Norges nye folkehelt med en selvironi og uhøytidelighet som vakte oppsikt i popbransjen. Senere på året ble også Jeg gi’kke opp en hit – og fra 1979 satset Jahn Teigen nesten utelukkende på norskspråklige innspillinger.
Jahn Teigen klarte å beholde en usedvanlig teft mellom seriøse innspillinger og humor – og ble frem mot starten av 80-tallet kanskje landets fremste popartist. Suksessen fortsatte inn i det nye tiåret, og i 1982 fikk Teigen to store singler på VGs låtliste: Bli bra igjen og Adieu.
JAHN TEIGEN (1949-2020)
Mil etter mil
(Kai Eide)
1978 RCA
Produsert av Tore Syvertsen
Utgitt på albumet This Year’s Looser
