Boney M. og produsent Frank Farian ventet nesten et halvt år med neste singleutgivelse, etter at de omtrent hadde endevendt både hitlister og salgstall med Rivers of Babylon sommeren og høsten 1978.
I oktober og november 1978 gikk single nummer to fra Nightflight to Venus, Rasputin, inn på topp 10 på de fleste listene i Europa – men bare en drøy måned senere, skulle gruppen komme med en låt som sendte dem til nye høyder.
Mary’s Boy Child – Oh, My Lord var en slags mini-medley, frontet av Harry Belafontes juleklassiker sammen med en noen egenproduserte strofer og den allsang-gospel-lignende avlustningen av låten.
Den ble tidenes største julehit frem til dags dato, i alle fall siden offisielle lister hadde blitt introdusert på 50-tallet. Og i Storbritannia solgte singlen i over millionen og lot Boney M. få sin andre single blant tidenes mest solgte på de britiske øyene.
I Norge maktet ikke Mary’s Boy Child å vippe søstrene Baccara av tronen, men dertil holdt den seg på VGs singleliste helt til februar. I ettertid finnes det vel et dusin forskjellige versjoner og remikser av låten, og det er nesten uråd i dag å finne tilbake til den originale utgaven fra 1978.
Innspillingen figurer stadig på lister over tidenes bedre cover-innspillinger, og regnes blant mange musikk-skribenter som Boney M.s fremste utgivelse. Farian jobbet deretter båe sent og sakte med et nytt album, og da dette lot vente på seg – kjørte han nok en ny single ut i hyllene i april.
Bygget på det gamle barnerimet Polly Wolly Doodle, som i sin tid ble verdenskjent av Shirley Temple, ble Hooray! Hooray! nok en storslager – og en låt som gjorde at de fleste i kjølige vårdager lengtet frem mot både sommer og ferietid.
Da albumet Oceans of Fantasy kom i hyllene i september, var derimot Hooray! Hooray! kuttet fra sporlisten, mens b-siden Ribbons of Blue var inkludert – i en underfundig forkortet utgave. Om noen hadde ventet at dette albumet skulle videreutvikle det mer radiovennlige og folkelige Boney M., ble de nok overrasket. Discoen var klart og tydelig tilstedeværende.
Første ordinære single – og gruppens aller siste virkelig store single – var Gotta Go Home / El Lute: En dobbeltsingle med ingen definert a-side, der førstnevnte var en typisk Boney M. slager i Ma Baker-klassen, mens El Lute fortsatte den mer folkelige balladestilen det mer voksne publikumet hadde latt seg fenge av.
I noen land – deriblant Norge – ble låtene utgitt hver for seg, slik at Boney M. i løpet av året hadde fire store hitlåter å se tilbake på.
Imidlertid ble ikke den neste – og andre – singlen fra Oceans of Fantasy noen stor suksess, og den semireligiøse I’m Born Again ble deres labrest plasserte single siden gjennombruddet både i Storbritannia og flere andre land.
Boney M. var derimot ikke ferdig som nummer 1-gruppe, selv om discoen stilnet på slutten av året. I 1980 stormet Farian og gruppen ut et samlealbum, frontet av deres siste store originalslagere: My Friend Jack og I See a Boat on the River. Førstnevnte ble promotert i Norge og klatret til nummer 6 her, mens sistnevnte ble en fin slager ellers i Europa.
Deretter endte det hele i nokså kaotiske forhold.
Flere singler ble sluppet i 1980 og 1981 uten å oppnå i nærheten av samme suksess som på 70-tallet. Gruppen beholdt riktignok en sterk posisjon i Tyskland og av en eller grunn Spania, men forholdet mellom medlemmene og Farian endte i at deres neste studioalbum, det noe uttalelige Boonoonoonoos i 1981, endte uten promotering.
Danser Bobby Farrel fikk enkelt og greit sparken, og Boney M. var ute av stand i å opptre med nye materiellet.
Boonoonoonoos viste allikevel at Farian og Boney M. visste at discoen var over. Ofte blir dette albumet – med flere referanser til medlemmenes afrikanske og vestindiske røtter – trukket frem som gruppens mest gjennomførte. Utgivelsen ble en såkalt sleeper, som det heter i musikkmiljøet: En utgivelse som solgte bra over tid, uten å sette store spor etter seg på de øverste plasseringene på salgslistene.
Skuespiller Reggie Tsiboe erstattet deretter Farrel, men et storstilt comeback i 1984 ble en gedigen fiasko. To noe uventede hitsingler i Tyskland senere på året hjalp ingenting, da Farian helt tydelig ikke visste om Boney M. skulle henge med i den nye pop-bølgen – eller være en nokså standard og trygg voksenpop-gruppe.
I 1986 var så Boney M. historie – trodde man.
Det var før Farian ved hjelp av det daværende britiske gull-selskapet PWL fikk samlet medlemmene til dels nyinnspillinger og nye remikser av gamle hits.
Resultatet var flere uventede hitsingler og medieoppslag, og et nytt liv også høyt på de norske singlelistene.
BONEY M.
Marys’ Boy Child – Oh, My Lord
(Jester Hairston/Frank Farian/Fred Jay/Hela Lorin)
1978 Hansa
Produsert av Frank Farian
Senere utgitt på albumet Christmas Album (1981)
Hooray! Hooray! It’s a Holi-Holiday
(Frank Farian/Fred Jay)
1979 Hansa
Produsert av Frank Farian
