Den største albumsuksessen i Norge i 1979, kom fra Jeff Lynne og hans ELO. Don’t Bring Me Down ble også deres største single til nå, selv om den pussig nok aldri kom inn på VGs singleliste.
Electric Light Orchestra hadde sin opprinnelse tilbake i 1971, da den noe skumle og eksentriske Roy Wood ønsket å utforske nytt musikalsk terreng utover hans eget band, The Move. Wood og Move hadde i 1968 hatt en fin hitsingle også i Norge med Blackberry Way.
Jeffrey (Jeff) Lynne (f.1947) ble rekrutert til begge bandene, og ELO oppstod først som et eksperimenlt sideprosjekt. Interessen fra bandmedlemmene førte imidlertid raskt til at The Move ble nedlagt som band, og ELO ble hovedbandet.
En viktig brikke i begge gruppene var også keyboardisten Bev Bevan, som skulle bli med Lynne og ELO helt frem til 1986.
Roy Wood forsvant ut akkurat da ELO var i ferd med å få et lite gjennombrudd, og allerede i 1973 fikk de en liten singlehit med Showdown også i Norge. Det ble imidlertid kun med denne, og i det neste to-tre årene var bandet større i USA enn hjemme i Europa.
Et stort gjennombrudd på Billboard, fikk de med balladen Can’t Get it Out of My Head i 1974 – og albumet Eldorado.
Multimusikeren Jeff Lynne klarte nå å stabilisere besetningen med en grunnleggende kvartett:
- Jeff Lynne – vokal og «alt annet»
- Bev Bevan (f. 1947) – trommer
- Richard Tandy (f. 1948) – tangenter
- Kelly Groucutt (1945-2009) – bass (fra 1974).
I tillegg medvirket fiolinisten og cellistene Mik Mikinski, Hugh McDowell og Melvyn Gale som bandmedlemmer gjennom det meste av 70-tallet. Disse ble imidlertid sparket foran utgivelsen av Discovery i 1979, slik at ELO dette året bestod av kvartetten nevnt over.
Også arrangøren og dirigenten Louic Clark spilte en viktig rolle i ELOs sound og produksjoner.
I 1976, etter fem album og stor suksess i USA, våknet endelig også Norge og Europa. Albumene A New World Record og Out of the Blue ble begge store suksesser, og flere hitsingler kom på løpende bånd de to neste årene.
Konsertene ble store suksesser, der ELO var helt i forgrunnen av den teknologiske utviklingen med store scener og lasere. Deres fremste visuelle sjakktreff, var en UFO – formet fra og som logoen.
Foruten å bruke denne både på platecover og på scenen, kunne man til og med få kjøpt en lysende og blinkende diskos-UFO – om man hadde interesse for det!
Musikalsk ble ELO mer strømlinjet og ufarlige disse årene, og de serverte kanskje noe av det mest søte og klissete innen poprocken i denne perioden. Man gjenkjente en ELO-låt straks man hørte den.
På Discovery var Lynne mer pop enn noen gang tidligere, og kritikerne var langt fra overbegeistret. Frasen Disco, very! har siden blitt et velkjent uttrykk både fra bandmedlemmer og musikkskribenter for utgivelsen.
Allikevel fikk de to av deres største singler til nå, der Shine a Little Love snek seg også inn på vår singleliste på forsommeren – mens Don’t Bring Me Down ble deres største alle andre steder.
Kanskje hadde da nordmenn kjøpt fra seg ELO for denne gang: Discovery ble liggende 34 uker inne på VGs albumliste – hvorav hele tolv på førsteplass. Ingen andre album var i nærheten av samme popularitet dette året.
Jeff Lynne og ELO skulle derimot få sine listestoppere året etter. Anledningen var da skandalefilmen Xanadu, og i tospann med Olivia Newton-John skulle de gjøre både soundtrack og tittellåt til noe av en suksess.
ELECTRIC LIGHT ORCHESTRA
Don’t Bring Me Down
(Jeff Lynne)
1979 JET
Produsert av Jeff Lynne
Utgitt på albumet Discovery
