Gloria Gaynor skulle bruke mange år på å få sin enslige topphit, og når det først gikk hele veien – var det med en låt som har klart å overleve både discoen og 70-tallet.
Gloria Fowles, som hun egentlig het, var opprinnelig fra New Jersey der hun vokste opp i en sangelskende, men noe konservativ familie. Faren var profesjonell jazzsanger og brødrene hadde sin egen sanggruppe, uten at Gaynor fikk lov til å opptre med disse.
Fra 16 års-alderen fikk hun imidlertid folde ut vokaltalentet, og hun sang da flere år i en jazz/pop-gruppe med navn Soul Satisfiers. En liten plateinnspilling ble det også tid til under hennes eget navn, uten at denne singlen akkurat satte verken radiostasjoner eller lister i brann.
På starten av 70-tallet tok hun Gaynor som artistnavn, og hun ble oppdaget av platemogulen Mike Curb som fikk henne signert til selskapet BBR. I 1975 platedebuterte hun, og Never Can Say Goodbye ble en stor hit både i USA og Storbritannia.
En innspilling av Four Tops’ Reach Out I’ll Be There gjorde det også bra, og da spesielt i Tyskland. Suksessen smittet også over på norske platekjøpere, som sendte albumet I’ve Got You tre korte uker inn på VGs albumliste sensommeren 1976.
Deretter forsvant Gaynor i skyggen av nye discodronninger som Tina Charles og Donna Summer, og både album og singler fra 1976 til 1979 forsvant heller i det stille langt nede på de amerikanske listene.
I Will Survive var hennes store comeback: En låt som egentlig var tenkt som en b-side og knapt nok inkludert på 1978-albumet Love Tracks. Da hadde hun kommet seg inn på det adskillig større selskapet Polydor, og Gaynor hadde dermed et godt apparat i ryggen til å imøtekomme suksessen.
På albumet var singlen i urtypisk discotradisjon inkludert i en diger åtteminutters-sak, slik at man skulle lokke platekjøperne til å kjøpe både single og album.
Både komposisjon og produksjon av I Will Survive er forholdsvis enkel, og mange musikkskribenter peker på at denne enkeltheten ble låtens styrke. Den var svært enkel å synge med til, og låten må vel ha en slags rekord i antall opptredener på karaokbarer gjennom tiårene.
I ettertid har innspillingen fått en slags kultstatus og har vært brukt som et symbol både for kvinnebevegelsen og for de homofiles rettigheter.
Gloria Gaynor maktet ikke å følge opp suksessen, og et par år senere ble hun offentlig kristen og tok avstand fra hele karrieren og discobølgen. Hun fortsatte karrieren innen religiøs pop og gospel, riktignok med enkelte unntak: Som singlen I Am What I Am som i 1984 klatret til nummer 13 i Storbritannia.
Fra 90-tallet fikk hun en renessanse, da klubbmusikken igjen hentet elementer fra discobølgen. I Will Surive ble gjenutgitt og remikset flere ganger, og Gaynor selv fikk et mer moderat syn på hennes tidlige karriere. Hun valgte fra da av å promotere og igjen opptre med hennes 70-tallsrepertoar.
Fra 2000 har hun også gitt ut nye studiolåter, der flere av disse har gjort det riktig så skarpt på det amerikanske klubbmarkedet og på dance-listene av Billboard. Nylig samarbeidet hun også med Kylie Minogue.
GLORIA GAYNOR (f. 1949)
I Will Survive
(Dino Fekaris/Freddie Perren)
1978 Polydor
Produsert av Dino Fekaris og Freddie Perren
Utgitt på albumet Love Tracks
