
I USA troner Barbra Joan Streisand foran selv Madonna som landets mestselgende kvinnelige navn, og det er ikke tvil om at hennes karriere først og fremst har vært stor på den andre siden av Atlanteren.
Grunnen til det var Streisands crossover-karriere mellom scene, film og musikk – der ofte låter og album var bygget på hennes opptredener i musikaler og TV-spesialer.
Streisand debuterte på Broadway i 1961 og fikk sitt gjennombrudd i Funny Girl tre år senere. Da filmen til musikalen kom til kinoene i 1968, førte dette til en Oscar for Streisand – og starten på en rekke store suksesser på lerretet. Hello Dolly i 1969 og A Star is Born i 1976 var blant disse.
Streisand hadde fått fin oppmerksomhet i Norge i årene 1964 til 1967 på albumlistene, men i tiåret som kom – var hun hos stort sett synlig på lerretet. A Star is Born førte imidlertid til et lite comeback i albumsalg i Norge, og også det rene popalbumet Wet fra 1979 – snek seg så vidt inn på VGs LP-liste.
Samme år fikk hun første store single i Norge i duett med Donna Summer på No More Tears (Enough is Enough) som også ble utgitt på Wet, om enn i en annen versjon enn selve hitsinglen.
Da hun i 1980 ga ut Guilty i samarbeid med Barry Gibb fra Bee Gees, var hun en av USAs største stjerner – og mange forståsegpåere var skeptiske til samarbeidet, da discoen og Bee Gees omtrent var bannlyst fra de amerikanske radiostasjonene.
Det hele var ubegrunnet, for Guilty viste seg å være et solid pophåndverk – og ble Streisands kommersielle høydepunkt anført av singlen Woman in Love. Den ble en av årets største singler, men allikevel en låt som Streisand svært sjeldent har fremført senere.
I senere tid har den blitt innspilt av en rekke artister, der britiske Rebekah Ryan kanskje fikk størst oppmerksomhet for sin utgave i 1997.
Streisand fikk deretter flere greie selgere innen popmarkedet, samtidig som hun fortsatte filmkarrieren. Filmen Yentl ble en suksess i 1983, der Streisand så og si gjorde alt: Hun skrev, sang, regiserte og produserte. Fra 1985 var hun også tilbake i musikalmarkedet, etter å nærmest ha ignorert denne biten av karrieren det siste tiåret.
Låtene hennes fortsatte å gjøre det bra utover 80-tallet på det britiskspråklige markedet, selv om hun forsvant ut fra de norske listene ved inngangen til 90-årene.
Dette tiåret gjorde hun det best kommersielt på poplistene i duetter med Bryan Adams og Celine Dion. Tell Him i 1997 ble hennes første single på våre hitlister siden nettopp 1980, mens samlingen Greatest Hits dette året gikk like til topps på VGs Topp 40.
Uttrykket Streisand-effekten gled forrige tiår inn i vokabularet, etter at Streisand hadde mislyktes i å stanse et bilde av hjemmet å spres på internett. Effekten ble den motsatte, og bildene ble mer spredt enn noensinne. Karrieren lot seg imidlertid ikke ta affære, og Streisand har vekslet mellom scene og TV også det siste tiåret – og forblir blant USAs aller største stjerner.
Et nytt pussig fenomen spredte seg i klubblåten titulert med hennes eget navn fra Duck Sauce. Singlecoveret var en parodi av Guilty, og låten en forunderlig blanding av Boney M.s 1979-slager Gotta Go Home. Låten ble en stor suksess i Europa.
Barbra Streisands store grep om publikum skyldes hennes bredde både som sangerinne og entertainer der stil og sjanger ikke spiller noen rolle, og hun er av ytterst få navn i underholdningsbransjen som har vunnet alle de store amerikanske prisene: Oscar, Emmy, Grammy og Tony. Hun regnes som en av underholdningsindustriens fineste stemmer.
Guilty fikk en oppfølger i 2005 i Guilty Pleasures, og i 2013 var hun bokstavelig tilbake der hun startet med konsertutgivelsen Back to Brooklyn. Hennes The Music … The Mem’ries … The Magic! fra 2017 ble laget eksklusiv for Netflix.
BARBRA STREISAND (f. 1942)
Woman in Love
(Barry Gibb/Robin Gibb)
1980 CBS
Produsert av Barry Gibb, Karl Richardson og Albhy Galuten
Utgitt på albumet Guilty



