Til 1980 kunne Diana Ross’ karriere i Norge oppsummeres med et eneste spørsmål: Hvilken karriere?
Selv om Motown-artistene og deres klassikere knapt nok – om aldri – besøkte våre lengegrader, er det allikevel nesten oppsiktsvekkende at en låt og klassiker som Ain’t No Mountain High Enough aldri slo til her til lands.
Dianas eneste større suksess til 1980, var med Supremes‘ Baby Love helt tilbake i 1964.
Nå skal det sies at Ross’ karriere falt salgsmessig også hjemme i USA utover 70-tallet. Etter at hun brøt med Supremes i 1970, ble hun først og fremst en entertainer med store anlagte show på Broadway og TV, men allikevel med en jevnlig strøm av hitsingler.
I 1971 fikk hun sin eneste nummer 1 i Storbritannia med I’m Still Waiting, pussig nok en single som aldri slo til i USA. Touch Me in the Morning ble stor begge steder året etter, mens to nummer 1-låter på Billboard fulgte med Theme from Mahogany i 1975 og Love Hangover 1976.
Deretter fulgte et par labre årganger, før hun vendte tilbake med det godt mottatte albumet The Boss i 1979.
På Diana i 1980 samarbeidet hun med kanskje discoens eneste virkelige kritikerroste navn, Bernard Edwards og Nile Rodgers i Chics. Imidlertid stilnet discobølgen med et brak under sluttfasen av innspillingen, og Ross tok med seg en tekniker og to og remikset hele albumet.
Det viste seg å være noe av et sjakktrekk, for Diana fikk et adskillig mer popete sound – og både albumet og singlen Upside Down ble hennes største suksess noensinne.
Året etter brøt Ross med Motown, etter 20 år på selskapet. Noen Upside Down klarte hun ikke å levere i årene som kom, men frem til 1985 solgte hun helt greit – spesielt i Europa – og leverte flere større og mindre singleslagere. Endless Love i duett med Lionel Richie huskes av mange, og det samme kan sies om Michael Jackson-produserte I Want Muscles.
Ross siste virkelige store single kom i 1985, da hun fikk hjelp av Barry Gibb og Bee Gees-brødrene i Chain Reaction, som gikk helt til topps i Storbritannia.
Fra 1986 ble hun derimot mer kjent som diva og som kone av vår «egen» Arne Næss jr. Hennes album Red, Hot Rhythm & Blues ble en dundrende fiasko i 1987, og selv om hun et par år etterpå vendte tilbake til Motown – fikk hun aldri platekarrieren tilbake på fote.
Størst oppmerksomhet fikk med sin opptreden i Christmas in Vienna, sammen med Placio Domingo og Josè Carreras.
Utover 90-tallet trakk hun seg tilbake noe fra rampelyset, først og fremst grunnet Næss og ansvaret for deres to sønner, samt visstnok problemer med pilleavhengighet. En storslått Supremes-gjenforening skapte overskrifter mot slutten av tiåret, men det hjalp ikke hennes siste ordinære album fra 1999 – som strandet langt nede på listene.
I 2006 kom Ross’ siste utgivelse, I Love You, bestående av coverlåter fra andre artister. Det siste gode tiåret, har stort sett gått med til eksklusive show-opptredener, samt flere forholdsvis godt mottatte remikser av hennes tidligere hits.
Til tross for den vekslende karrieren, står allikevel Diana Ross godt skrevet inn i historiebøkene som kanskje den viktigste og mest populære, sorte amerikanske sangerinnen gjennom alle tider.
I Storbritannia rangereres hun svært høyt om man teller opp antall uker og låter på singlelistene, mens hun i USA først og fremst var – og er – et populært show- og TV-navn – og kanskje en av de siste divas.
DIANA ROSS (f. 1944)
Upside Down
(Nile Rodgers/Bernard Edwards)
1980 Motown
Produsert av Nile Rodgers og Bernard Edwards
Utgitt på albumet Diana
