Pussycats bassist og vokalist Sverre Kjelsberg (1946-2016) hadde hatt en nokså rolig musikalsk karriere etter bandets oppløsing i 1968 – i alle fall utad.
Etter et kort opphold i Asbjørn Krogtofs nordnorske supergruppe Taboo, forsvant Kjelsberg til studier på Musikkonservatoriet i Tromsø. Fem år senere – i 1975 – befant han seg som musikalsk altmuligmann på Hålogaland teater.
Kjelsberg satte da bassgitaren til side, fant frem den akustiske gitaren – og startet med å komponere viser. Utover fikk han etter hvert fin oppmerksomhet i det norske visemiljøet, og da han endelige platedebuterte i 1979 – fikk han også anerkjennelse i musikkpressen. Ellinors vise står stadig tilbake som en liten perle innen visesjangeren i Norge.
1980 ble innledet i et samarbeid med den svenske Tage Löf, der Samiid ædnan fremstod som en av mange viser de samarbeidet om. Kjelsberg var også da invitert til en norsk Melodi Grand Prix-finale, som fremstod som forunderlig sterk både foran og bak mikrofonen. Her var navn som Jan Eggum og Ketil Bjørnstad side om side med Åge Aleksandersen og Jahn Teigen.
Det var NRK som kontaktet Mattis Hætta (1959-2022) med tanke på utvikle Sàmiid Ædnan videre for MGP-finalen etter at Kjelsberg ønsket å fremføre denne låten. Historien forteller om både tilfeldigheter og lange bilturer – der Hætta joiket frem mulige temaer mange timer i passasjersetet til Kjelsberg. Resultatet ble omsider nådd via en meget lang telefonsamtale mellom Kjelsberg og arrangør Egil Monn-Iversen.
Låten var høyaktuell og egentlig en politisk brannfakkel, der Alta-utbyggingen skapte store overskrifter i mediene. Melodi Grand Prix skulle jo i prinsippet absolutt ikke ha slike låter, men 1980 var visst året for at slikt ble tillatt.
Seieren, som kom etter omstemming mot Åge Aleksandersens like politiske bidrag, skapte allikevel forunderlig lite debatt i mediene. Grunnen var kanskje at avissidene allikevel boblet over av stoff rundt Altabråket og samenes rettigheter, som teksten jo direkte var rettet mot.
En annen opplagt grunn var appellen til selve joiken: Temaet ble en landefarsott og det ble joiket i hele Norge både i tide og utide, og man kan ikke helt grave under at budskapet som lå under, forsvant noe blant disse tonene.
Låten må sies å være blant de største suksessen av norske MGP-vinnere, og i 1980 var den bare den tredje – etter Kirsti Sparboe og Teigen – som maktet å nå nummer 1 på VGs salgsliste.
Kjelsberg og Hætta laget deretter et album sammen, før de splittet lag. Kjelsberg vekslet deretter mellom musikalsk leder for Hålogaland teater – og flere gjenforeninger og turneer med Pussycats. Bare sporadisk gikk han tilbake til studio med egne prosjekter.
Han ble regnet som en bærebjelke innen den nordnorske visekulturen og i 2009 fikk han Tromsø kommunes hederspris. Året etter ble han belønnet med Nordprofilprisen for sin lange karriere.
SVERRE KJELSBERG & MATTIS HÆTTA
Sámiid ædnan
(Sverre Kjelsberg/Ragnar Olsen)
1980 MAI
Arrangert av Egil Monn-Iversen
Opprinnelig utgitt på albumet Käre syster sammen med Tage Löf
