Nesten ti år var gått siden Finn Kalvik hadde fremstått blant de fremste i visebølgen i Norge, og frem til 1977 hadde han en riktig så hyggelig karriere både i salgstall og hos den voksende, norske musikkpressen.
Innspillingen av Cats in the Cradle – Ride Ranke – hadde også gitt ham hans andre topp 10-hit i Norge, etter gjennombruddet fire år tidligere med En tur rundt i byen.
Albumet Nederst mot himmelen i 1977 ble derimot en stor skuffelse, og Kalvik tok en kort pause for å hente inspirasjon videre. Det ble sammen med ABBAs Benny Andersson, som Kalvik hadde stiftet både personlig og musikalsk kjennskap til gjennom flere turer til Sverige.
Andersson produserte den kommende Kom ut kom fram, som i 1979 ble en overraskende stor suksess som solgte i tusentall i Norge.
To år senere var Aldri i livet tiltenkt som førstesingle på oppfølgeren Natt og dag. Dette var helt uavhengig av at låten deltok i, og vant, årets Melodi Grand Prix. Benny Andersson var igjen i produsent-stolen, denne gangen adskillig mer markant til stede enn på forgjengeren.
Både single og album ble utgitt bare noen dager etter MGP-seieren, og salgstallene ble skyhøye. Like høye var dermed forventingene da Kalvik reiste til Irland for året en måned senere. Noe som ble en dundrende fiasko.
Nedturen i Dublin, der Kalvik ikke fikk ett eneste poeng, sørget nok for at interessen dalte noe i månedene fremover. Det ble ikke bedre av at NRK formelig spøkte bort fadesen, og Kalvik ble ufrivillig satt i et noe dårlig lys ovenfor mediene.
Noe av fiaskoen skyldes kanskje at låten kanskje var klippet ned i forhold til studioinnspillingen, som varte over ett minutt for lenge i forhold til reglene i Eurovision.
Albumene som fulgte i 1982 og 1984 ble også store nedturer, der Kalvik fortsatte med pop – men uten de store låtene som kunne hjelpe utgivelsene til større suksess. Svenskproduserte Tenn dine vakre øyne solgte slett ikke så ille, mens Det søte liv ble nærmest en fiasko.
Kalvik vendte da tilbake til gitaren og gjendiktninger av andres materiell, og hans tonesetting til Inger Hagerups dikt i Lille Persille ble meget godt mottatt i 1986. Ut tiåret var han allikevel et nokså upopulæret navn innen norsk pop og blant platekjøperne, og Livets lyse side i 1988 ble nok en stor nedtur.
Rundt inngangen til det nye tiåret begynte imidlertid dette tittelsporet å leve sitt eget lite liv på radioene, og da Kalvik ga ut sin 40 beste i 1993, begynte også forsiktig platekjøperne å vende tilbake.
I egne hender svippet inn på VGs albumliste i 1995, men låtene ble fullstendig satt i skyggen av hva Kalvik selv følte var en regelrett offentlig mobbing av ham selv på NRKs Åpen post. Selv om skittenvasken stilnet og Kalvik fikk unnskyldning, satte det comebacket flere år tilbake – og det var så og si stille fra ham ut tiåret.
Finn Kalviks store revansje kom i 2002 da hans Klassisk Kalvik fikk flotte kritikker – og albumet ble hans mestselgende på 20 år. Det gikk til nummer 3 på albumlistene og lå inn på listene i 17 uker. Han fikk også nærmest en hit i duett med Cajsa Stina Åkerström på Trøstevise. Aldri i livet fikk på samme tid en liten renessanse da den «rømte hjemmefra» i en TV-reklame for Norvegia ->.
På siden av musikken har han også vakt noe oppsikt som billledkunstner. Hans siste album Ingen vei hjem kom i 2017.
Finn Kalvik er også en av de norske artistene som har fått flest tekster utgitt i bokform.
FINN KALVIK (f. 1947)
Aldri i livet
(Finn Kalvik)
1981 Polar
Produsert av Benny Andersson
Utgitt på albumet Natt og dag
