Trond Granlund rakk både å synge Elvis som Dynamitt Dennis og svippe innom gruppen Unimits sammen med Grete Faremo, før han de første årene av 80-tallet ble en landets mestselgende popartister.
Singlen Girl 16 var hans største hitsingle, der albumet Pleasant Suprise ble en storselger som også innkasserte en Spellemannspris og gode aviskritikker.
Granlund var en ekte østkantsgutt, født på Torshov, men oppvokst på Manglerud. Herfra gikk turen til Lørenskog hvor han slo rot siden. Han hadde spilt i band allerede tidlig i tenårene, og han var mer influert av Elvis enn Beatles. Det kom til syne da han ble medlem av gruppen Jailhouse Rock på starten av 70-tallet, og han ble raskt en del av miljøet rundt Elvis-hyllestene Rock – en serie på fire album.
Han fikk platekontrakt i 1976 og vekslet mellom å bruke sitt egen navn og Trond Granlund Band. Låten Say We’re Not Apart fra Made in Manchester ble et lite gjennombrudd, der sangen ble kjent som en norsk hyllest til nylig avdødde Elvis.
Han representerte Norge i flere sangfestivaler i utlandet, og hans første virkelig store single kom med en slik låt: Give Me Time i 1980 – nr 4 på VGs toppliste. Eloise ble en også en hit, og albumet samme år solgte meget bra til å være en norsk popartist med engelske tekster.
Dette var imidlertid lite sammenlignet med Girl 16 og det påfølgende albumet, som kom på tampen av 1981.
1982 var også Granlund med i Melodi Grand Prix, men hans forsøk om Lisa strandet der i dette årets norske semifinale. Vente på noe ble derimot hans fjerde – og siste – store single, mens mange også vil nikke gjenkjennende til hans fotball-låt for det riktig så lokale laget Kjenn. Han var også medlem av den superkorte gruppen X-tra, blant annet med Hilde Heltberg og Marius Müller.
De tre påfølgende albumene solgte greit, men salgstallene var dalende for hver utgivelse. Etter Hearts in Dangeri 1985, som med et nødskrik skrapte innom VGs albumliste i mai, valgte Granlund å gå bort fra popmusikken.
Siden har han blitt en av landets mest trofaste slitere og kjempet både mot popbransje og sykdom. Han har derimot alltid vendt tilbake, og innen roots-sjangeren var han faktisk en foregangsmann mot slutten av 80-tallet. Flere av albumene hans, som fra 1985 har fortsatt å komme jevnlig, har også fått svært så hyggelige tilbakemeldinger fra musikkpressen.
I 2001 kom både biografien og samlealbumet På vei til rock’n’roll, typisk nok uten hans største 80-talls-slagere: Noe Granlund selv bevisst valgte, da han både i boken og senere intervjuer har understreket at denne perioden var hans minst tilfredsstillende i musikkbransjen.
Trond Granlunds karakteristiske hese stemme gjorde han allikevel til et stort norsk popnavn i en femårsperiode, der han kombinerte amerikansk vestkystpop med kvalitet på feilfri engelsk.
Hans utgivelse fra 2012 – Bror min og jeg – fikk blant annet terningkast 5 fra VGs anmelder. Og siden har han kommet med utgivelser og samlinger jevnt og trutt. Den siste sammen med Terje Norum på Skogslusken (2020).
TROND GRANLUND (f. 1950)
Girl 16
(Trond Granlund/Jan Erik Hammarstrøm)
1982 CBS
Produsert av Georg Keller
Utgitt på albumet Pleasant Surprise
