I en strøm av nye britiske grupper, klarte ingen andre på samme måte som Culture Club å sette sitt preg på det som var av medier i 1983.
Bandet blir regnet som en del av den nyromantiske bølgen fra de britiske øyene, men hadde en adskillig større sans for iørefallende poplåter enn konkurrenter som Spandau Ballet og Duran Duran. Sammen med blant annet disse navnene, sørget også Culture Club for et britisk preg på amerikanske lister man ikke hadde sett siden midten av 60-tallet.
Kvartetten bestod av Roy Hay på gitar og tangenter, Michael Craig på bass, Jon Moss på trommer – og Boy George som … Boy George! Sistnevnte var den ubestridte frontfiguren, med en visuell opptreden som fikk konservative tenåringsmødre til å sette aftenteen i halsen.
Av medlemmene var det kun Jon Moss som hadde noe av musikalsk erfaring, der han var noen år eldre enn de andre og hadde vært innom et par punkgrupper mot slutten av 70-tallet. Boy George var kort innom Bow Wow Wow, en gruppe skapt av Sex Pistols-nestor Malcolm McLaren. Og det var nettopp sistnevnte som fikk satt sammen Culture Club som gruppe, og han fikk også finansiert en rekkom demoinnspillinger for EMI.
Bandnavnet tok de fra guttenes opphav, der alle fire hadde en nokså blandet opprinnelse. Boy George var irsk, Craig var svart, Moss hadde jødisk blod – og Hay var brite til fingerspissene.
EMI vraket dem ganske raskt, men Virgin fanget dem deretter opp og ga dem støtte til debuten Kissing to Be Clever. De to første singlene vakte bare måtelig oppsikt, men med tredjelåt Do You Really Want To Hurt Me? fikk de enorm suksess over hele verden – og både magasiner og MTV nærmest omkranset kvartetten. I Norge gikk singlen inn på vår singeliste i desember 1982 og maktet å klatre til nummer 2 på nyåret.
I mai fikk de nok en minihit med Church of the Poison Mind, som så vidt klatret inn på VGs singleliste.
Raskt tilbake i studio lanserte Culture Club Karma Chameleon i september 1983. Anført av en populær video satt i Mississippi på 1870-tallet, ble de kanskje 1983s mest omtalte britiske navn, og både singlen og albumet Colour by Numbers gikk rett til topps i de fleste land. På disse utgivelsene var også vokalist Helen Terry fast medlem.
En oppfølger, It’s a Miracle, ble også en stor hit – selv om den ikke besøkte norske singelister. Culture Club vendte deretter tilbake til studio nok en gang, men denne gang gikk nok noe for raskt i svingene: Verken låten The War Song (nr 6 i Norge) eller det følgende albumet Waking Up With the House on Fire i 1984 ble langt fra samme suksesser.
To år senere gikk det noe bedre for låten Move Away (nr 5), men albumet From Luxury to the Heartache viste at kreativiteten og kvaliteten langt fra var den samme som på de to første albumene. Senere på året var Culture Club historie, og Boy George satset på solokarriere og fikk sin egen listetopper med Everything i Own i 1987.
Det ble i britisk presse spekulert i en masse rart rundt gruppen disse årene, og spesielt ble Boy George offer for spekulajsoner rundt både hans legning og hans stoffavhengihet. Det siste førte nok til gruppens fall, da George visstnok var helt ute av stand til å få gjennomført både det vokale og promoteringen til 1986-utgivelsen. Hans homofile legning var lenge en åpen hemmelighet i musikkbransjen, og selv i dag skriver britiske medier side opp og side ned om tiden i Culture Club og miljøet rundt.
De andre medlemmene holdt seg for det meste unna forsidene etter 1986: Roy Hay reiste til USA og jobbet blant annet med Hanz Zimmer og filmmusikk, Jon Moss fortsatte som trommis for andre grupper og som studiomusiker – mens bassist Craig har styrt sitt eget musikkselskap.
Selv om en gruppe som Duran Duran skulle få adskillig lengre fartstid i popbransjen, står Culture Club tilbake som selve «toppen» blant de nye britiske popgruppene første del av 80-tallet. I senere tid har de vært samlet både i årene 1998 til 2002, og til enkelte opptredener fra 2011 til i dag. Album i 1999 og 2018 ble imidlertid forbigått av de fleste.
CULTURE CLUB
Do You Really Want To Hurt Me?
(George O’Dowd/Jon Moss/Mikey Craig/Roy Hay)
1982 Virgin
Produsert av Steve Levine
Utgitt på albumet Kissing to Be Clever
Karma Chameleon
(George O’Dowd/Jon Moss/Mikey Craig/Roy Hay/Phil Pickett Alfie Malone)
1983 Virgin
Produsert av Steve Levine
Utgitt på albumet Colour by Numbers
