Genesis ble dannet så langt tilbake som 1967, men først ti år senere fikk bandet sitt gjennombrudd i Norge.
De hadde sitt opphav i Surrey, London og ble bygget på to skoleband, Garden Wall og The Anon. I 1969 debuterte bandet med en nokså utstudert form for rock, som siden gikk i retning av pompøse og lange, progressive stykker. Fra 1971 var det et av de mestselgende gruppene innen denne sjangeren på begge sider av Atlanteren.
Besetningen var noe skiftende fra starten av, men fra 1971 ble Genesis stabilisert med følgende kvintett:
- Peter Gabriel – f. 1950 – vokal
- Tony Banks – f. 1950 – tangenter
- Steve Hackett – f. 1950 – gitar
- Phil Collins – f. 1951 – trommer
- Mike Rutherford – f. 1950 – bass
Høydepunktene deres ble albumene Selling England By the Pound fra 1973 og The Lamb Lies Down On Broadway året etter. Sistnevnte ble etterfulgt av en storslått turne, som omtrent var en teateroppsetning med kostymer og effekter man knapt hadde sett maken til tidligere.
Mange spådde Genesis’ død da Gabriel sluttet etter dette, men etter utallige vrakede kandidater steg Collins frem fra trommesettene og overtok mikrofonen. Hackett forsvant også i 1977, og samtidig startet de tre gjenværende medlemmene – Collins, Banks og Rutherford – å forenkle musikkstilen. Det kunne høres f.eks. på låten Follow You, Follow Me fra 1978.
Stikk i strid med hva musikkpressen trodde, økte nå populariteten ytterligere. Deres første albumplasseringer i Norge fulgte, der albumet Wind and Wuthering i 1977 ble deres første tittel på VGs albumliste. Med albumet og singlen Abacab (nr 8) i 1981 markerte de seg for alvor som dyktige musikere med sans for gode og gjennomførte melodier, som også hadde radio- og hitpotensiale. I Norge ble de nærmest kritikeryndlinger, selv om fans og skribenter noen år tok det nokså hardt at Genesis var blitt «kommers».
Phil Collins startet samtidig også en paralell solokarriere, og han hadde samme år (1981) sin første egen hitlåt i In the Air Tonight.
I 1983 kom oppfølgeren, enkelt og greit navngitt Genesis. Albumet fortsatte trenden med stadig høyere salgstall, og Mama ble en solid suksess – bortsett fra i USA og Sverige. Selve albumet høstet riktignok gode salgstall hos amerikanerne, men de fikk pussig nok ingen låter høyt på Billboards låtliste. I Sverige har Genesis av en eller annen grunn aldri vært noe stort navn.
I Norge gikk singlen til nummer 3 – mens albumet kun ble holdt borte fra toppen av The Monroes. Innflytelsen fra Collins’ suksess to år tidligere er tydelig på innspillingen, som også kjennetegnes av den lett gjenkjennelige introen – som egentlig starter midt inne i selve rytmesekvensen. Man kan jo bli forvirret av mindre!
Låten referer til en ung manns lyst etter en prostituert, refererende til det gamle amerikansk-britiske slanguttrykket for en bordell-mamma. Alle som har sett en ekte western, vet at det alltid fantes en ekte «mama» i det fleste salooner i det gamle vesten. Denne settingen sees også klart i musikkvideoen, som var typisk Genesis. Trioen presentere ikke tematikken- de var en del av den. Den samme gjennomføringen kan også sees klart i i No Son of Mine fra 1991.
Tre år senere senere kom trioens virkelige storselger i Invisible Touch. Her krydde det over av hitlåter, der blant annet tittelsporet gikk helt til topps i USA . Denne gang var ting snudd helt på hodet, for ingen singler kom inn på VGs singleliste – til tross for at både låter som Invisible Touch og Land of Confusion fikk riktig så hyggelig tid på radioene. Sistnevnte blir av mange trukket frem som en av tidenes mest gjennomførte musikkvideoer.
På slutten av tiåret hørte man mest til Phil Collins’ solokarriere, der han fikk flere store singler – også i Norge. Rutherford fikk også suksess med sitt prosjekt, Mike & The Mechanics – der låten The Living Years svippet innom listene i 1989.
I 1991 var derimot Genesis tilbake. Med nevnte No Son of Mine og albumet We Can’t Dance fikk de nok en gang store salgstall og gode kritikker, men da var det stopp.
Collins bakket ut for å satse på sin rene solokarriere, og ny vokalist Ray Wilson maktet aldri å fylle fotsporene hans. Spesielt ikke på låtskriversiden. Utgivelsen Calling All Stations i 1997 ble nærmest en fiasko. Genesis ble deretter oppløst.
Collins, Rutherford og Banks var sporadisk samlet til en turne i 2006/07, men tross rykter om nye utgivelser – ble det med dette. Tretten år senere, fra 2020, samlet de seg igjen til en ny runde. Denne ble nokså oppstykket grunnet covid-pandemien, men viste at publikum absolutt ikke hadde glemt dem.
GENESIS
Mama
(Tony Banks/ Phil Collins/Mike Rutherford)
1983 Virgin
Produsert av Genesis og Hugh Padgham
Utgitt på albumet Genesis
