En av 1982/83s største suksesser i kinosalene, var Richard Geres En offiser og en gentleman. Den håvet i tillegg inn to Oscar-statuetter, hvorav en for årets beste filmlåt: Up Where We Belong.
Det var ikke den eneste prisen som ble gitt låten, som i utgangspunktet fremstod som en noe ordinær ballade og kanskje et typisk eksempel på hvordan to særegne stemmer kan prege en innspilling.
Låtskriverne var alle kjente navn bak kulissene i amerikansk platebransje, der Jack Nitzche og Buffy Sainte-Marie først og fremst var med å prege innspillinger på 60- og 70-tallet i samarbeid med en rekke store stjerner i ulike sjangre. På norsk hadde mange trallet med på hennes Er det underlig man lengter bort iblant i Gro Anita Schønns oversettelse fra 1972, mens en like kjent låt var He’s an Indian Cowboy in the Rodeo fra samme årgang.
Tekstforfatter Will Jennings var mer ukjent tilbake i 1982, og hans største bidrag til pophistorien kom kanskje i 1998 da han leverte tekstlinjene til My Heart Will Go On.
De to stemmene som løftet Up Where We Belong opp til de store høydene, var Joe Cocker og Jennifer Warnes: To artister som i 1982 kom fra nokså variable karrierer tiåret tidligere.
Jennifer Jean Warnes var født i 1947 og var først og fremst kjent som en tolker av andres melodier, og da i særskilthet låter fra hennes nære venn og samarbeidspartner – Leonard Cohen. Med flere album gjennom 70-årene hadde hun til dels fått hyggelige salgstall og også en stor hitsingle med Right Time of the Night fra 1976.
I 1982 kom hun rett fra en prisbelønt innspilling med One More Hour fra filmen Ragtime, da hun (eller rettere sagt låtskriverne) ble foreviget med en Oscar for Up Where We Belong. Hun roet allikevel ned karrieren mange hakk til fordel for familielivet – men ble kjent videre ut 80-tallet for å stadig vende tilbake med nettopp duetter fra storfilmer.
Sammen med Christ Thompson gjorde temaet fra All the Right Moves «greit nok» på tampen av 1983, mens fire år senere ble hun igjen belønnet i en duett: Denne gangen med Bill Medley i Dirty Dancing-temaet (I’ve Had) The Time of Life). Nok en gang toppet hun listene i USA, men selve singlen tok aldri av i Norge – der publikum foretrakk å kjøpe hele albumet.
Samme år fikk hun skryt for albumet Famous Blue Raincoat, som kun bestod av Cohen-låter. Året etter ble åpningssporet en ren landeplage i Norge, i Cohens egen innspilling som First We Take Manhattan.
Warnes har de to siste tiårene valgt å holde en beskjeden profil i musikkbransjen, og hun har valgt å konsentrere seg om egne konserter og prosjekter fremfor «poplivet».
Duettparnter Joe Cocker hadde hatt en nokså broket karriere helt fra 60-tallet.
Han var på slutten av dette tiåret allerede en sliter innen bransjen, og hadde bare opplevd en sporadisk suksess gjennom bandet Grease Band. Deres eneste hitlåt ble Majorine, og fra 1967 satset Cocker på egne bein. Da grep han fatt i Beatles’ lille ruslelåt With a Little Help from My Friends og gjorde på alle måter låten til sin egen. Den ble en stor suksess, også i Norge hvor låten klatret til nr.5 på tampen av 1968 – og hans opptreden på Woodstock signaliserte ankomsten av en stemme som var unik innen rocken.
Cocker maktet på sett og vis å videreføre dette gjennombruddet, men han havnet nokså raskt utepå skråplanet med alkohol og stoff som stagnerte karrieren nokså kraftig. Han beholdt en trofast, men lite publikum i USA – men han ble også kjent for svært variable konserter og like variabelt platemateriale.
I 1982 fikk han et lite comeback i Skandinavia og Europa med utgivelsen Sheffield Steel, navngitt etter hjembyen i England. Det skyldes først og fremst låten Sweet Little Woman, som faktisk maktet å svippe innom VGs singleliste denne sommeren.
Dette var starten på Cockers gode posisjon i Norge, som gjennom hele 80-tallet valgte å gi ham gode salgstall og fin oppmerksomhet – til tross for at han forble, i alle fall salgsmessig, en glemt artist på de britiskspråklige markedene.
One Night of Sin ble en stor suksess i Europa i 1989, og omsider våknet også hjemlige briter ovenfor Cockers stemme. Fra 1994 har han solgt riktig så hyggelig også i hjemlandet, mens karrieren har vært dalende i Norge – i alle falls salgsmessig da han ikke gjestet våre lister siden Respect Yourself i 2002.
De siste årene hadde Cocker først og fremst en solid posisjon i hjemlandet, foruten på det tyskspråklige markedet. Hans siste album Fire It Up kom i hyllene i 2012, og Cocker gikk bort to år senere.
Joe Cocker var ingen låtskriver, men han hadde en usedvanlig evne til å sette sitt eget preg på andres låter – og kunne gjøre dem til sine egne.
JOE COCKER & JENNIFER WARNES
Up Where We Belong
(Jack Nitzsche/ Buffy Sainte-Marie/Will Jennings.)
1982 Island
Produsert av Stewart Levine
Utgitt på soundtracet til An Officer and a Gentleman
