I et år fullstendig dominert av det anglo-amerikanske markedet, snek tyske Alphaville seg inn med hele tre hitsingler.
Frontfigur Marian Gold, som egentlig het Hartwig Schierbaum, hadde vært aktiv på 70-tallet i bandet Chinchilla Green. Han var egentlig en liten kunsterspire, som opptrådde i Berlins kunstnerkollektiv Nelson Community.
I 1982 slo Gold seg sammen med bandkollega Bernhard Lloyd (Bernhard Gössling) samt Frank Mertens (Frank Sorgatz) til trioen Forever Young – som raskt døpte seg om til Alphaville. Navnet tok de fra en fransk film av samme navn fra 1965.
Gold stod for vokalen og de fleste tekstene, mens Lloyd og Mertens trakterte tangenter og programmering. Stilen var en kanskje typisk tysk synth-pop, og noe overraskende ble debutsinglen Big in Japan en stor hit over store deler av verden: Overraskende fordi synthpopen i seg selv i 1984 var i ferd med å bli spist opp av den sedvanlige radiopopen – i hvert fall blant navnene som var synlige på listene.
Big in Japan var en tung og nokså seig popsak som spilte på vestlige artisters popularitet i Japan: Var man store der, var man som regel glemt på det hjemlige markedet. Dette «fenomenet» er jo slett ikke mindre gjeldende i dag, selv om Alphaville klarte lenge å holde seg i musikalsk live på våre egne breddegrader.
Låten var solid nok til å entre Billboards topp 100, riktignok i de lavere delene av listen, og den maktet også å klatre seg inn på topp 10 i Storbritannia. I hjemlandet lå den 23 uker på listene, hvorav halvparten på topp 10, mens den slo til i Norge først mot slutten av denne perioden – i juni.
Den litt sene oppdagelsen av låten førte til at Alphaville en stund lå med to singler inne på VGs singleliste, da oppfølgeren Sounds Like a Melody også gjorde det helt greit – selv om den hoppet både inn og ut av topp 10 flere ganger i løpet av sensommeren.
Et kommende navn som Sandra debuterte dette året med en tysk versjon av Big in Japan, uten noen stor suksess – men det skulle hun snart rette på.
I oktober kom både albumet og singlen Forever Young, og med denne balladen appellerte plutselig Alphaville også til et helt annet publikum enn de to synthpop-singlene. Midt mellom en rekke store britiske og amerikanske navn, førte det til at Alphaville fikk sin tredje store single i Norge – samt at albumet maktet å nå helt til topps på nyåret.
Både Big in Japan og tittelsporet har blitt utgitt og remikset i en rekke versjoner siden, og Forever Young har også gjort det bra i utgivelser av andre artister. Låten regnes i dag nesten som en litt glemt klassiker innen tysk popindustri, selv om den i sin tid ikke ble «enormt» stor da den ble utgitt høsten 1984.
Alphaville ble aldri noen superstjerner, men de klarte seg helt greit videre. Dance with Me ble nok en fin suksess i 1986, mens albumet Afternoons in Utopia solgte bra – også i Norge. Tre år senere tok nok kunstneren i vokalist Marian Gold litt vel over, da de to neste utgivelsene bar preg av vel så mye eksperimentering fremfor rene poplåter. Salgstallene falt da også tilsvarende.
Fra 1998 har Alphaville i bunn og grunn kun vært Gold alene, og han har jevnt turnert med nye bandmedlemmer – og også kommet med sporadiske utgivelser. Så sent som i 2009 gikk albumet Catching Rays on Giant inn på topp 10 i Tyskland. I 2017 kom Strange Attractor.
ALPHAVILLE
Big in Japan
(Marian Gold/Bernhard Lloyd/Frank Mertens)
1984 WEA
Produsert av Colin Pearson, Wolfgang Loos og Andreas Budde
Utgitt på albumet Forever Young
Forever Young
(Marian Gold/Bernhard Lloyd/Frank Mertens)
1984 WEA
Produsert av Colin Pearson, Wolfgang Loos og Andreas Budde
Utgitt på albumet Forever Young
