
Den alltid like engasjerte Bob Geldof hadde håp om en liten nummer 1 til juletider 1984. Band Aid og Do They Know It’s Christmas? ble mye mer enn det, og startet et lite ras av veldedighets-låter i alle verdenshjørner.
Utgivelsen var ikke den første til veldedig formål. George Harrison hadde allerede i 1971 engasjert seg i flyktningeproblematikken gjennom hans Bangla Desh, og Unicef hadde gjennomført en rekke konserter der overskuddet gikk til deres arbeid. Men Band Aid var det første samarbeidet på tvers av navn og sjangre, med noen av datidens absolutt største britiske og irske navn i rekkene.
Bob Geldof og hans Boomtown Rats var allerede kjent for sine samfunnsengasjerte tekster, da Geldof som de fleste andre av oss – ble sittende lamslåtte over BBCs reportasjer fra sultkatastrofen i Etiopia. Lang verre enn hva tidligere rapporter hadde forespeilet omfanget av.
Geldof fikk støtte fra hans daværende samboer Paula Yates til å lage en felles låt med flere artister for å finansiere støtte og hjelp til katastrofen, og Midge Ure fra bandet Ultravox ble kontaktet for å skrive melodi og produsere Geldofs tekstlinjer. Ultravox var på denne tiden førende i synth- og new romantics-bølgen i Storbritannia, og dette høres nokså tydelig i lydbildet som ble satt på innspillingen.
Bob Geldof var helt klar på at kun de største navnene skulle inviteres til Band Aid, som det nå ble hetende. Alle som ble forespurt skulle ha et viss minimums popularitet, for å skaffe mest mulig oppmerksomhet og salg av låten. Samtlige skulle delta uten en krone til seg selv, og platestudioet SARM stilte sine lokaler til fri disposisjon i 24 timer 25. november 1984. En uke senere var «Do They Know It’s Christmas?» ute i butikkhyllene.
To videoer ble produsert av låten. Den ene med klipp fra Etiopia, den andre med kun artistene i studio. Den første virker å være fjernet fra strømmetjenestene i dag.
Navnene som deltok var helt klart preget av den pågående romantics-bølgen i britisk musikk, selvfølgelig sammen med Geldofs og Ures egne grupper Boomtown Rats og Ultravox. Disse var:
- Banananarama
- Spandau Ballet
- Duran Duran
- Wham!
- Heaven 17
- Kool & The Gang
- Culture Club
I tillegg: U2 (Bono og Adam Clayton), Sting, Paul Weller (Style Council), Rick Parfitt (Status Quo), Marilyn, Phil Collins, Paul Young og Jody Watley.
Foruten Midges Ures programmering, ble Phil Collins elektroniske trommer en del av lydbildet, og bass og gitar ble lagt over av Duran Durans John- og Andy Taylor.
Navn som David Bowie, Paul McCartney og Frankie Goes to Hollywoods Holly Johnson var forhindret i å delta, men bidro med meldinger på singlens B-side.
Selv om mottakelsen i britiske musikkmedier var så om så i uken etter innledningen, ble innspillingen en enorm suksess. I Storbritannia solgte den tre millioner i løpet av de siste ukene av året, og ble inntil Elton Johns Diana-hyllest tolv år senere – den mest solgte låten i britisk musikkhistorie. I motsetning til pressen, trykket britiske radiopratere låten til brystet – og mektige Radio 1 valgte å liste innspillingen til (minst) en spilling i timen.
I Norge gikk den først inn på våre lister i januar 1985, noe som skyldes VGs jule- og nyttårspause ved publisering av Topp 10.
Innspillingen førte også til et ras av lignende samlinger verden over, først og fremst senere på vårparten i ’85 fra USA For Africa. Men viktigst av alt, Live Aid. En samtidig overført konsert(er) fra Wembley, London og John F. Kennedy, Philadelphia – utrolig nok sendt direkte på NRK i flesteparten av sine seksten timer.
I ettertid har også en kommet en del kritikk til prosjektet, blant annet for en del tekstlinjer som går på stereotyper av oss rike nordvestre kontra utviklingsland. Enkelte har også påpekt om en gjeng smilende og jublende artister som tydelig trivdes under innspillingen, virkelig kunne stå inne for det budskapet man forsøkte å nå ut med.
Både Geldof og Midge Ure har ved anledninger tatt avstand fra det musikalske ved innslaget, men ikke intensjonen. Noe som igjen gjorde dem svært upopulære, spesielt hos britene. At ingen av de to har noen særlig stor posisjon, i alle fall musikalsk, i hjemlandet i dag – kan nok tilskrives slike utsagn. Man spottet jo ned på hva mange millioner likte.
Band Aid skapte flere Band Aids senere, mer eller mindre relevante og vellykkede. Nye versjoner, innspillinger og samlinger kom både i 1989, 2004 og 2014 – men ingen nådde liksom opp til originalen på tampen av ’84. De manglet ikke artistene, men de manglet kanskje den spontane magien.
Det er kanskje grunnen til at ved juletider i dag er det stadig innspillingen og det originale Band Aid som dukker opp i radioene og på spillelistene.
Band Aid skapte kanskje ikke ideen om musikalsk veldedighet. Men de formulerte den.
BAND AID
Do They Know It’s Christmas?
(Midge Ure/Bob Geldof)
1984 Phonogram
Produsert av Midge Ure


