Tidlig i 1983 opptrådde totalt ukjente The Dancing Girls på britiske Channel 4s The Tube; et nokså underfundig showprogram som imidlertid ble ettertraktet av både u- og halvkjente navn til å profilere seg gjennom.
Produsent Trevor Horn ble fascinert av de fem unge mennene som da fremførte en tidlig versjon av Relax. Han fikk dem over på sitt nyopprettede plateselskap, ZTT, og der ble gruppen raskt døpt om til Frankie Goes To Hollywood.
For Trevor Horn ble dette starten som en britenes mest ettertraktede produsenter, der han allerede hadde hatt en egen karriere gjennom The Buggles (1979) og – av alle ting – som vokalist for Yes på deres 1980-album Drama. Horn fant seg deretter mer til rette bak enn foran mikrofonene, og han var delaktig nettopp i 1983 å videreutvikle og forenkle den stilen av Yes til deres største suksesser på 80-tallet.
Frankie Goes To Hollywood var hans første prosjekt etter dette, og Horn valgte å styre det meste over bandets både visuelle og musikalske uttrykk. Kvintetten hadde forholdsvis grei erfaring bak instrumentene, da alle hadde spilt i forskjellige punkmiljøer fra slutten av 70-årene.
Vokalist Holly Johnson (f. 1960) , gitarist Brian Nash og trommis Peter Gill hadde spilt sammen i flere år – blant annet i Sons And Egypt. De to andre som i 1982/83 utfylte FGTH var Paul Rutherford (vokal,dans,keyboard) og Mark O’Toole (bass).
Den «endelige» versjonen av Relax kom som single i oktober 1983 og fikk raskt spilletid på BBC. Deretter gikk det langsomt opp for både DJ-er og BBCs musikksjefer at både tekstlinjer og singlecover mer enn hentydet til nokså sexfikserte temaer, og det ble ikke bedre av en vågal musikkvideo og Johnson og Rutherfords åpne homofile legning. Resultatet var at da låten hadde klatret opp til en fin sjetteplass på de britiske listene, ble den regelrett bannlyst av BBC og forbudt spilt både på radio og skjerm.
Det førte selvfølgelig til enda større oppmerksomhet, og singlen for like til topps – og skulle deretter bli en av de mest solgte singleutgivelsene noensinne i Storbritannia. Per 2020 ligger den som nummer 6 på denne listen.
I andre land ble det ikke lignende reaksjoner, og for eksempel i USA ble en noe strippet(…) musikkvideo lansert og singlecoveret forandret til et foto av bandet. I Norge holdt Relax ut ti uker på singlelistene etter å ha gått til nummer to på senvinteren. Bandet og Horns noe bombastiske uttrykk ble nok for «britisk» for den gjengse platekjøperen her til lands.
Relax var også blant de aller første låtene som ble utgitt i forskjellige versjoner, noe som skulle bli adskillig vanligere noen år senere. Flere remikser har også kommet ut i ettertid, og i 1993 maktet en tiårsutgave å gjøre det riktig så skarpt både i Storbritannia og på VGs singeliste, hvor denne versjonen maktet å klatre seg opp til en nummer 7 i oktober dette året.
På hjemmemarkedet klarte FGTH å få sine tre første singler til topps, noe som ikke hadde hendt siden Gerry & The Pacemakers i 1963. Spice Girls skulle siden gjenta den bedriften tiåret senere, men det vitner om hvilken oppmerksomhet guttene oppnådde på de britiske øyene.
Oppfølgerne var antikrigstemaet Two Tribes, som også gjorde det greit i Norge – og balladen The Power of Love, som hos britene blir regnet som en liten klassiker fra 80-tallet. Sistnevnte falt ikke nordmenn i det hele tatt for, men de handlet i stedet inn albumet Welcome to the Pleasure Dome da dette kom på markedet i november 1984.
Utgivelsen var et dobbeltalbum og forskjellig mikset på så vel LP og MC som de nye CD-ene. I tillegg var singlelåtene ikke med i sine originale versjoner, noe som høstet både ros og kritikk i musikkpressen.
Albumet ble vel ikke den megasuksessen mange hadde ventet, selv om en nært satte rekord i forholdssalg hos britene. Det kom også frem i media at Trevor Horn omtrent ikke hadde brukt bandets egne instrumenter på de første singlene, og mye av uttrykket til FGTH fremstår i dag som Horns eget hjertebarn.
Akkurat det ble vel nesten dessverre avslørt på gruppens oppfølger Liverpool to år senere. Da fikk bandet lov å være band, men selv med Horn som produsent maktet verken album eller single Rage Hard å gjenskape suksessen fra 1984. Liverpool ble rett og slett en dundrende fiasko i forhold til debututgivelsen, og året etter valgte bandet å gå fra hverandre.
Plateselskapet ZTT og Horn mente FGTH hadde brutt kontrakten med selskapet, og i påfølgende rettsoppgjør ble det endelig klart hvor lite FGTH selv hadde bidratt til musikken: Spesielt på de to første singlelåtene.
Holly Johnson ble også hindret i å starte en solokarriere, som vel ble ødelagt som følger av oppgjørene. Han maktet to store singler på slutten av tiåret, der kanskje Americanos ble mest kjent i Norge Til tross for gjentatte soloslipp, fikk han ingen stor karriere. Også de andre bandmedlemmene forsøkte seg i andre prosjekter, men ingen fikk noen store karrierer å skrive om.
Fra 2004 til 2007 var en redusert utgave av bandet sporadisk aktiv, men uten Johnson bak mikrofonene.
Frankie Goes To Hollywood var i et hektisk år et slående resultat av til dels banebrytende studioarbeid og utspekulert markedsføring, men det hele endte i dundrende uenigheter. For Trevor Horn startet den derimot hans store karriere som produsent, og på de britiske øyene har Relax blitt stående som en klassiker innen britisk popmusikk.
FRANKIE GOES TO HOLLYWOOD
Relax
(Peter Gill/ Holly Johnson/Brian Nash/ Mark O’Toole)
1983 ZTT
Produsert av Trevor Horn
Utgitt på albumet Welcome to the Pleasure Dome
