Før 1984 hadde brødrene Jacksons eneste hitlåt i Norge vært en skarve nummer 10 i 1971 med Going Back to Indiana: En single som aldri ble utgitt i USA og som kom da fenomenet Jackson 5 egentlig var i ferd med å stilne.
Historien rundt Jackson-familien er like myteomspunnet som hvilken som helst amerikansk såpeserie, og får definitivt ikke plass i en liten artikkel som dette. Det gjøres allikevel et forsøk:
Jackson 5 ble egentlig sakte dannet i 1964, da de tre eldste brødrene i famlien – Tito, Jermaine og Jackie – startet å spille sammen. Det først etter at den nokså strenge faren Joe, hadde oppdaget Titos gitarferdigheter. To yngre brødre, Marlon på 7 og Michael på 6, kom deretter forsiktig med på diverse perkusjonsinstrumenter.
Gruppenavnet kom året etter da de spilte på sin første talentkonkurranse på Jermaines high-school hjemme i Gary, Indiana, og spillejobbene bare vokste i omfang i årene som kom.
Gladys Knight oppdaget dem allerede i 1967 og sendte da et opptak til Motown, som også var hennes selskap. Den kom imidlertid i retur, og Jackson 5 forsøkte seg først på et annet selskap – før de endelig ble fanget opp av artisten Bobby Taylor året etter. Han introduserte brødrene personlig for Motown-sjefene, og kontrakten gikk denne gang i boks.
Diana Ross har ofte fått æren for å ha introdusert Jackson 5 som gruppe, men hun hadde lite å gjøre med selve oppdagelsen av brødrene. Derimot var det som oppvarmere på hennes siste opptredener med Supremes i 1969, at Jackson 5 fanget både ører og øyne til det amerikanske publikumet: På den måten hadde hun en sentral rolle i selve gjennombruddet. At debutalbumet ble titulert Diana Ross presents The Jackson 5, var ikke noe annet enn et smart markedsføringstriks fra Motowns side.
Hysteriet som fulgte hadde vel få sett for seg – og det hele har en solid plass i alle fall i amerikansk pophistorie. De fire første singlene for alle like til topps på Billboard, og låter som I Want You Back og I’ll Be There har blitt klassikere. Brødrene kombinerte musikalske ferdigheter med talent og sjarm, og i tillegg hadde de sjarmtroll som Marlon og Michael som imponerte både med dans og krystallklar vokal.
Micahel og Jermaine fikk også fine solokarrierer på siden av, men rundt 1972 falt noe av den største populariteten for Jackson 5 som gruppe.
I 1975 ville både brødrene og far Joe ut av kontrakten med Motown. De ble signert til Epic, men ikke uten bråk. Jermaine forlot de andre brødrene og valgte å fortsette på Motown på egen hånd. Han ble erstattet av yngstebror Randy, som sporadisk hadde opptrått med brødrene fra tampen av 1971. For å unngå rettslige følger fra Motown, ble også navnet endret fra Jackson 5 til The Jacksons.
Musikalsk tok nå brødrene større kontroll over både produksjon og låtskriving, og med klare referanser til discoen beholdt de en solid posisjon i USA også på tampen av tiåret med flere hitlåter på Billboard-listene.
Etter albumet Triumph i 1980 ble det litt stille fra Jackson som gruppe, da flere av brødrene – og spesielt Michael – var midt inne i soloprosjekter. 1983 skulle bli et vendepunkt – et år som ikke bare ble Michaels store år – men som også bygget opp mot at alle de seks brødrene samlet seg om et siste album. Anledningen var Motowns 25 års-jubileum, der alle seks brødrene opptrådde sammen for første gang offisielt som The Jacksons.
Resultatet var albumet Victory, som ble brødrenes mest solgte album gjennom alle tider. Albumet var egentlig en samling av soloprosjekter fra samtlige brødre, og de spilte ikke sammen på de åtte låtene.
State of Shock var Michaels verk, en låt som var overvintret fra innspillingene til Thriller. Den var der spilt inn i duett med Freddie Mercury, men det ble Mick Jagger som ble hyret inn til versjonen som ble utgitt i 1984. Utgaven med Mercury er tilnærmet nokså lik som den endelige versjonen, og denne ligger lett tilgjengelig på tjenester som YouTube.
Selv om låten var hovedsporet og første single fra Victory, ble det aldri spilt inn noen musikkvideo til State of Shock. Det illustrerte bare enda mer at brødrene vel var mer opptatt på hver sin kant, fremfor å få tid til å opptre sammen. Dette ble enda mer forsterket på den kommende turneen, som ble smått kaotisk med krangler og skader – og i desember fikk Michael nok og forlot The Jacksons.
Jermaine, Jackie, Randy, og Tito samlet seg siden i 1989 til The Jacksons aller siste albumutgivelse, 2300 Jackson Street, som på langt nær ble noen stor suksess.
Siden opptrådde alle seks på Michaels trettiårs-show i 2001, og etter hans død i 2009 sang de inn vokal til singlen This is It. Fire år senere ble det på nytt blåst liv i The Jacksons, da Jermaine, Jackie, Marlon og Tito dro ut på en 70-konserters lang Unity Tour, der de blant annet besøkte Oslo Spektrum i februar 2013.
De seks brødrene Jackson var og er med kallenavn, fødselsår og dåpsnavn:
- Jackie – 1951 -Sigmund Esco Jackson
- Tito – 1953 – Tariano Adaryll Jackson
- Jermaine – 1954 – Jermaine La Jaune Jackson
- Marlon – 1957 – Marlon David Jackson
- Michael – 1958 – Michael Joseph Jackson
- Randy – 1961 – Steven Randall Jackson
Foruten Michael har spesielt Jermaine og Randy markert seg i amerikansk musikkliv. Jermaine har hatt en fin suksess som soloartist, og har også blitt brukt som produsent og låtskriver for flere senere store navn. Randy var og er en ettertraktet bassist, som har spilt på en rekke album som studiomusiker.
Jackson 5 og The Jacksons innflytelse i amerikansk populærkultur kan ikke overvurderes. Foruten de seks brødre, har også søstrene LaToya – og i særdeleshet Janet – gjort seg bemerket. Senere har det også kommet både sønner og nevøer fra Jackson-klanen, som til tider har markert seg godt både bak og foran mikrofonene.
THE JACKSONS featuring MICK JAGGER
State of Shock
(Michael Jackson/Randy Hansen)
1984 Epic
Produsert av Michael Jackson
Utgitt på albumet Victory
