Det tok tre år fra New Yorks Laura Ann Branigan fikk platekontrakt til hun utga sin første single i 1982. Selskapet Atlantic visste at de hadde en unik stemme, men ikke hvordan de skulle bruke den.
Branigan hadde vært medlem av bandet Meadow fra 1973 da hun kun var seksten år gammel. Bandet ble signert, men de fikk aldri utgitt noe album. Branigan ble imidlertid overtalt til å synge videre, og blant annet benyttet Leonard Cohen seg av hennes stemme utover tiåret.
Atlantic valgte å satse noe utradisjonelt og kontaktet den tyskfødte produsenten Jack White, som av alle ting hadde spilt profesjonelt for PSV Eidhoven i sin «ungdom». Sammen med Branigan kom White frem til et uttrykk adskillig nærmere europeisk pop, enn hva som var vanlig på amerikanske lister på det tidlige 80-tallet.
Det skulle vise seg å være noe av et sjakktrekk, da Branigan skilte seg raskt ut på amerikanske radiostasjoner med både låter og hennes særegne stemme.
Debutsinglen All Night With Me skrapte innom bunnen av Billboard, før hennes innspilling av Gloria tok fullstendig av i løpet av 1982. Gloria var som flere av låtene på debutalbumet Branigan skrevet av italienske eller tyske låtskrivere, og i Italia hadde låten allerede vært en stor hit på italiensk i 1979.
I Branigans versjon ble den en stor hit over hele verden, bortsett fra Skandinavia. Her ble den nemlig mest kjent i en svensk versjon på Carolas gjennombrudd Främling i 1983.
Låtskriverne til Gloria var Giancarlo Bigazzi og Umberto Tozzi, der sistnevnte i 1978 hadde hatt sin egen internasjonale hit, også i Norge, med Ti amo. Bigazzi hadde allerede halve Norge danset til i 1976, da han hadde servert tittelsporet til Boney M.s debutalbum.
Laura fulgte opp suksessen med to ballader i 1983: Den opprinnelig franske Solitaire hadde engelske tekstlinjer av Diane Warren, mens How Am I Supposed to Live Without You var skrevet av Michael Bolton. Disse to låtene gjorde det meget bra i USA, og samtidig introduserte innspillingene både Warren og Bolton som låtskrivere. Det skulle komme mangfoldige flere senere fra begge navnene.
Branigan fulgte samme oppskrift inn i 1984, og denne gangen hev for alvor Europa og Norge seg med på suksessoppskriften. Self Control var igjen en opprinnelig italiensk innspilling, denne gang skrevet og spilt inn av den unge Raf – og nok en gang Giancarlo Bigazzi.
Raf, Bigazzi og Umberto Tozzi dominerte italiensk pop i denne perioden, men eneste gang norske lyttere fikk stifte bekjentskap med trioen senere – var i Eurovision i 1987, der Raf og Tozzi fremførte Bigazzis Gente di mare til en tredjeplass.
Self Control fremstår med sin pulserende storby-sound ennå frisk til å være en 1984-låt, og den ble årets mest solgte single i de tyskspråklige landene. Der ble den også en trendsetter som var med å inspirere deler av tysk popmusikk ut tiåret.
Musikkvideoen ble også ihørig omtalt i amerikansk musikkpresse, da den ble ansett som for vågal for MTV og måtte redigeres noe før den ble satt på såkalt «heavy rotation». Branigan var også blant de første artistene som våget å hyre inn regissører fra filmbransjen til en musikkvideo, og Self Control fremstod adskillig lengre i spilletid enn både radio- og singleversjon.
I Norge maktet ikke låten å nå helt til topps, men singlen holdt seg høyt oppe på VGs daværende Topp 10 i tre måneder – og også albumet solgte bra gjennom hele høsten. Branigan fikk ingen flere singler inn på våre hjemlige lister, men hun fikk mye spilletid på radio også for oppfølgerlåtene The Lucky One og Spanish Eddie. Også hennes 1985-album Hold Me solgte helt greit her hjemme.
Fra 1987 dalte karrieren noe da hun vendte stilen mot den gryende rett-på-sak pop-en som kom fra Storbritannia i disse årene. Hun maktet med låter som Shattered Glass og Moonlight on Water å skrape innom Top 40 på Billlboard, og disse to låtene ble spesielt store i et land som Frankrike.
Hennes siste album, Over My Heart kom i 1993, der hun våget å mikse sjangre og samtidig tok større kontroll over både låtvalg og produksjon. Det ble hennes første av samtlige syv album som aldri nådde inn på de amerikanske listene, og Branigan trakk seg dermed tilbake fra musikkbransjen for noen år: Først og fremst for å støtte sin kreftsyke ektemann.
Flere samlealbum kom ut mot slutten av 90-tallet, og Branigan gjestet bare sjeldent mikrofonen før hun i 2001 ble tilbudt en rolle i Janis Joplin-musikalen Love, Janis. Det ble imidlertid bare med noen få show, før hun sa takk for seg grunnet bråk rundt kontrakter – samt at hun følte seg omtrent rundtlurt til å synge nitten Joplin-låter som definivt ikke passet stemmen hennes.
De siste årene ble det igjen rolig fra Branigan, som visstnok i 2003 forberedte seg til sitt første nye album på ti år. Imidlertid ble hun i august 2004 funnet død i hjemmet sitt, forårsaket av en hjerneblødning.
Laura Branigans ettermæle er to av 80-talllets mer solide pophits i Gloria og Self Control, og hun var på en måte hjelpende til den britisk-europeiske popinvasjonen av tiåret som i 1984 var i ferd med å spre seg til USA.
LAURA BRANIGAN (1957-2004)
Self Control
(Giancarlo Bigazzi/Raffaele Riefoli/Steve Piccolo)
1984 Atlantic
Produsert av Jack White og Robbie Buchanan
Utgitt på albumet Self Control