Limahl – Neverending Story

Limahl opplevde vel alle artisters mareritt, Eller i noen tilfeller også våte drøm. Låten ble større enn navnet. Eller vel kanskje i dette tilfellet: Filmen ble det.

Christopher Hamill (Limahl stavet baklengs) brøt ut fra sin faste gjeng i Kajagoogoo. Et band som strengt tatt i alle fall i Norge ble mer kjent for sine postere gjennom ungdomsmagasinene, enn selve musikken. Hjemme hos britene var derimot annerledes, der de fikk en fin nummer 1-låt med Too Shy i 1983.

Samarbeidet steilet på alle fronter på tampen av suksessen samme året, og Christopher fikk enkelt og greit sparken fra gjengen. Det gikk som det måtte gå. Uten frontfiguren steilet det resterende av Kajagoogoo fullstendig, mens Limahl kunne sole seg på egen hånd med sin første solosingle, Only for Love.

Limahl hadde i forkant av den korte tiden i gruppen, forsøkt seg både i punk og filmroller – men allerede med sin karakteristiske hårmanke, ble han ved hjelp av produsent Nile Rodgers raskt hyret inn til daværende Art Nouveau – som raskt ble døpt om til Kajagoogoo,

Han ble raskt det fotogene midtpunktet i bandet, og det var vel også i bunn og grunn hva som felte hans rolle. Man skulle da være et band, skulle man vite. Som om den resterende kvartetten slett ikke stod tilbake for noe av det visuelle som preget new romantics-bølgen i disse årene.

Limahl var ingen låtskriver, og han lente seg på plateselskap og manager i valg av låtmateriell. Det var også via selskapet at han ble fanget opp av veteran Giorgio Moroder, som igjen hadde blitt hyret inn av et tysk-amerikansk samarbeid rundt filmatiseringen til Michael Endes bok, «Den uendelige historien».

I etter hvert tradisjonell Moroder-stil, ble Limahl servert en av årets største filmlåter. Og kombinasjonen mellom en usedvanlig gjennomført filmatisering – og Moroders teft for det enkle og melodiøse – skjøt Limahl sine gamle venner i Kajagoogoo ned i skyttergraven på tampen av året.

Det behøvde han. Debutalbumet. Don’t Suppose, ble en dundrende fiasko, og var ikke i nærheten av andre new romantics-utgivelser dette året. Neverending Story ble i siste liten inkludert på utgivelsen, og reddet i alle fall noe av salgstallene for Limahl. Og kanskje også videre platekontrakt.

Det gikk ikke bedre med oppfølgerne. Limahl var assosiert med filmlåten i ’84, og det hjalp ikke at hans helt greie «Inside to Outside» fra 1986 ble adskillig større for både den ene og andre artisten både et tiår og to senere. Limahl forsvant sporløst, men det innså han også selv.

I stedet for å satse på nye låter og utgivelser, grep han enkelt og greit tak i ikonet som han-med-hår fra 1984. Etter noen år med en heller anonym tilstedeværelse og egentlig mørke hårmanke, farget han håret på nytt – fikk frem piggsveisen – og startet å turnere med «Neverending Story» som sin ene store låt på adskillige retro-show. Til tider også sammen med sine gamle (u)venner i Kajagoogoo.

«Den uendelige historien» var til da den dyreste filmen som hadde blitt produsert utenfor Hollywood, og i dag står den tilbake som et teknologisk gjennombrudd i filmhistorien med sine effekter. Limahls tittelspor syntes derimot veldig glemt, til det helt uventet hendte noe …

I sesongavslutningen til Netflix’ «Stranger Things» 2019, dukket Neverending Story opp og ut fra absolutt ingenting. Til både seernes og pressens hodestupes overraskelse. Limahls innspilling fra 1984 skjøt plutselig fart oppover listene over hele kloden, og nokså plutselig var både låt og film – og bok – med ett – noe man i alle aldersgrupper igjen pratet om.

Av en eller annen forunderlig grunn. ble den offisielle videoen på YouTube så og si på dagen erstattet av en heller anonym la-oss-vise-oss-Limahl-video. Og dermed forsvant vel kanskje det meste av selve utgangspunktet for låten.

For Neverending Story var som låt et typisk eksempel der låt fulgte artist, og artist fulgte film. Og hva var da egentlig tilbake da den uendelige historien ble borte?

Video uten film-referanser
Scenen fra «Stranger Things» 2019.

LIMAHL
The Neverending Story
(Giorgio Moroder/Keith Forsey)
1984 EMI
Produsert av Giorgio Moroder
Utgitt på albumet Don’t Suppose