Slade forsvant ikke fra listene i 1975. De ble knust. Og det var til dels deres egen feil.
Etter åtte store singler på listen i Norge fra januar 1973 til sommeren 1975, ble det helt stille fra Noddy Holder og co. Og britene var dels i sjokktilstand, dels fornærmet, over at kvartetten våget å amerikanisere både band og stil – og sendte dem ut i det verste landskapet en gruppe kan oppleve: Glemselen!
Det hjalp heller ikke på at 1974-filmen Slade in Flame hadde vært alt annet enn vellykket.
På tampen av tiåret opptrådde Slade lite annet enn på små klubber og barer, og ved inngangen til 1980 var bandet i realiteten oppløst.
Det var da den til tider brutalt ærlige, men også omsorgsfulle, Fugl Fønix, bestemte seg for å gi kvartetten en ny sjanse. Reading Festival stod i august 1980 plutselig uten en av sine headlinere, Ozzy Osborne – og 65 000 publikummere skulle jo ha igjen for både billetter og moro. Slade ble hyret inn som et siste minutts erstatning – og formelig overfalt de tusentalls fremmøtte med et forrykende show.
Resultatet ble en fornyet popularitet både på radio og fra platekjøperne, og i januar 1981 var plutselig Slade tilbake på topp 10 i hjemlandet med låt og album We’ll Bring the House Down. En tittel som jo nesten var bokstavelig etter opptredenen i Reading.
Vi i Norge fikk ikke dette helt med oss, men vi var mer enn klare nok til neste skritt fra bandet. Det måtte imidlertid en omkamp til for å få oppfølgeren ut i hyllene, da plateselskapet ga Slade klar beskjed om at materiellet på albumet The Amazing Kamikaze Syndrome manglet de virkelig gode låtene.
Førstesinglen (And Now the Waltz) C’est La Vie ble heller ikke spesielt godt mottatt da denne kom i november 1982, og Noddy Holder og bassist Jim Lea brukte flere måneder på å komme frem til to låter som skulle bli blant bandets absolutt største låter noensinne.
Med My Oh My som «ny» førstelåt kom så omsider også det amerikanske gjennombruddet for Slade. Innspillingen ble noe av en favoritt hos britene, og i Norge ble låten deres første nummer 1 på ti år.
Oppfølgeren, den dundrende, småkeltiske og gladlynte Run Runaway, ble omtrent like populær. Spesielt i USA der den satte rekord for Slade med en 20. plass på Billboard. Da hadde nok nordmenn flest kjøpt adskillige eksemplarer av albumet, men allikevel klatret utgivelsen opp til en nummer våren ’84.
Det ble også Slades virkelig siste store låt ikke bare i Norge, men også hjemme hos britene. Riktignok solgte 1985-utgivelsen Rogue’s Gallery bra, men førstesinglen All Join Hands tok ikke helt av.
Det gjorde derimot derimot neste låt, 7 year Bitch, til de grader på norske radioer. Men britiske radiostasjoner var stadig mer enn nok konservative når det gjaldt både det ene og andre i tekstlinjene, og «bitch» var i 1985 ennå noe for skarpt i kosten. Låten ble ikke spilt.
Slade ga deretter ut You Boyz Make Big Noize i 1987, men deretter ble det slutt for godt. Etter et samlealbum ved inngangen til 90-tallet, valgte Holder og Lea å forlate bandet. Og selv om de to andre i kvartetten har valgt å holde det gående som Slade II (og senere kun Slade) like til i dag, var det egentlige bandet historie.
I ettertid var det overraskende comebacket til Slade ikke bare en tilfeldighet. Gitarene hadde etter discobølgen igjen startet å gi lyd fra seg på de britiske øyene. Amerikanske Quiet Riot hadde fått suksess med en covret Slade-låt. Og My Oh My forespeilet kanskje var som utover tiåret ble selve symbolet fra et hvert gitarband: Selve power-balladen.
Men som en britisk musikkskribent finurlig formulerte det som: Det var bare Slade som var Slade. My Oh My!
SLADE
My Oh My
(Noddy Holder/Jim Lea)
1983 RCA
Produsert av John Punter
Utgitt på albumet The Amazing Kamikaze Syndrome
