Mark Knopfler og hans Dire Straits hadde fra første gitarplink fått et solid feste blant de norske norske platekjøperne, og i 1985 scoret de selve innertieren med albumet Brothers in Arms.
Knopfler (f. 1949) var den desiderte bandsjefen, han som gjerne byttet ut medlemmer alt etter hva slags uttrykk han var på utkikk etter til sine album låter. Fra starten av gruppen i 1977, var det kun bassist John Illsley som var medlem gjennom hele Dire Straits’ karriere.
Midt i punk- og discobølgen dukket bandet opp nesten som en parentes, midt mellom arketypisk britisk pubrock og amerikansk nesten-country. Det første albumet ble utgitt nesten på nåde, og det måtte gitarelskende nederlendere til for å spre ryktet om utgivelsen. Flere steder gikk det nesten et år før det selvtitulerte albumet startet å selge, og fra januar 1979 var Dire Straits blitt «norgesvenner» i flere land …
Knopfler røk uenig med lillebror David, som røk ut av bandet etter to album. Fra da av våget han også å skrive adskillig mer komplekse låter, men allikevel med det jordnære og nesten tilbakelente uttrykket i grunn. Resultatet ble to album som solgte i bøtter og spann i Norge, og både Makin’ Movies (1980) og Love over Gold (1982) toppet de norske listene.
På mange måter møtte Dire Straits både de mer krevende og i de dager «kred» musikklytterne, men maktet også å holde på pubfolket som ikke ønsket noe annet enn noen snertne gitarer å høre på. Som eksempel: Den komplekse, men melodiøse, Telegraph Road fra nettopp 1982 hadde en spilltid på fjorten minutter. Vinteren året etter fikk de en singlehit i Norge med «nå-kjører-vi-på-dere» Twisting By the Pool. En nummer 6 i februar ’83.
Etter en stor og lang turné i kjølvannet av disse, og et solid sideprang av Knopfler solo, var derfor forventningene store til Dire Straits’ første studioalbum på tre år.
Første smakebit var låten So Far Away, en tilbakelent midttempo-sak som hadde alt annet enn «hit» påklistret platecoveret. Det var helt bevisst, da Knopfler ønsket at man skulle kjøpe det kommende albumet – ikke bare enkeltlåter. So Far Away var bare en teaser, selv om den ble populær i Norge på egen hånd der den nådde en fin 4. plass i løpet av forsommeren.
Snodig nok var den adskillig mer kjente Walk of Life b-siden av singlen, men forklaringen var enkelt at dette var en låt Knopfler omtrent måtte overtales til for inkludering på det kommende albumet.
Selve juvelen på Brothers in Arms var single – og spor – nummer to: Money for Nothing. Et åtte minutter langt gitar-epos, som foruten en av tiårets mest stemningsfulle introer – også inneholdt i dag et av rockens mest gjenkjennelige riffs. Og med Sting som gjest både på MTV-intro og som gjestevokal.
Både låt og album hadde en usedvanlig krystallklar sound, og var blant de første «gitar-album» som ble spilt inn heldigitalt. Det var som skapt for det nye CD-formatet, og albumet ble det første som solgte i millionen på CD alene.
Videoen var også som skapt for MTV, som låten i bunn og grunn var et spark i baken på. Knopfler var en iherdig motstander av musikkvideoer. «Filmen» var banebrytende med sin miks av grafikk og levende bilder, og har grunnet sin grafikklikhet med spill som Minecraft klart å beholde sin sjarm like til i dag.
Money for Nothing kom aldri inn på VGs Topp 10. Ikke så rart, da albumet ble årets største storselger og beslagla toppen av albumlisten i tre måneder. Folk hadde jo låten der. Nordmenn var i alle den gang typiske albumkjøpere (helst kassett-kjøpere), og slikt var musikkvanene våre nokså annerledes enn både over Nordsjøen og ikke minst hos amerikanerne.
Albumet ble britenes til da største salgssuksess i historien, med ni millioner i USA og trolig over 30 millioner solgte verden over.
Det hører også med til historien at Money for Nothing langt senere ble svartelistet på canadiske radiostasjoner, grunnet det gjentakende «faggots» i tekstlinjene. Et uttrykk Knopfler like gjentakende har forklart med vinklingen av låten, som er sett fra disse to kanskje ikke helt smarte lagerfyrene man også ser i musikkvideoen.
Låten ble senere tittelsporet på Dire Straits’ samlealbum fra 1988, samme året som Knopfler annonserte en pause for bandet. Tre år senere kom deres siste studioutgivelse i On Every Street, anført av Calling Elvis (nummer 2 i Norge). Albumet ble heller labert mottatt til tross for solide salgstall, og det fikk aldri noe klassikerstatus som Brothers in Arms.
Deretter fulgte en live-utgivelse i On the Night og Dire Straits’ siste single på listene i Norge med Encores. Bandet ble oppløst i 1995, og Mark Knopfler gikk deretter løs på en oppløftende og god solokarriere.
Dire Straits var bandet som i alle fall tider omfavnet både musikkpressen og platekjøperne, og gikk fra å være tilbakelente pubrockere til verdensstjerner. Både låt, album og musikkvideo fra 1985 er milepæler innen både pop og rock, og litt ironisk nok: Money for Nothing var tidenes første musikkvideo som ble vist på den europeiske avleggeren av MTV.
DIRE STRAITS
Money for Nothing
(Mark Knopfler/Sting)
1985 Vertigo
Produsert av Neil Dorfsman & Mark Knpfler
Utgitt på albumet Brothers in Arms
