Det tok sin tid før The Monroes endelig fikk ut oppfølgeren til 1983-propellen Sunday People. Da Cheerio og Face Another Day kom i butikkhyllene, sendte platekjøperne dem til topps med rekordtall.
Fosheim og Rølles hadde brukt 1984 til å finne både sted og produsent til utgivelsen, og brukte året på å skrive en rekke nye låter. To av disse ble brukt i andre sammenhenger. Strand Hotel ble gitt til Beate, som tok dem til sølvplass i dette årets Melodi Grand Prix. On the Bus ble utgitt som egen single høsten ’84, men den ble (kanskje litt forståelig med tanke på mottakelsen) ikke brukt på 1985-albumet.
Face Another Day ble en dyr affære å få ferdigstilt, men det ga kontrakten med EMI London dem råd til. Den allestedsværende og respekterte briten Bob Sargeant ble hyret inn som produsent, mens stort sett britiske musikere ble brukt på innspillingene.
Det var åpningssporet Jeanette som ble valgt ut til lansering internasjonalt, men hjemme i Norge gikk man for Cheerio. Balladen fikk aldri noen musikkvideo, da ressursene i stedet gikk med til førstnevnte.
Singlen brukte bare to uker på å gå rett til topps på Topp 10, og der ble den liggende i nesten to måneder. Cheerio ble rett og slett en ren landeplage, og har med årene gått inn i klassen av norske klassikere.
Tjue år senere var den tilbake på toppen. Da i en nokså frisk utgave med Ravi & DJ Løv – og Monroes som medvirkende. Unnskyld …. De Månråus, selvfølgelig.
Face Another Day fikk strålende kritikker, solgte i 250 000 eksemplarer – og regnes ennå i dag som en av de beste og mest gjennomførte norske poputgivelsene gjennom alle tider. Den var adskillig «voksnere» i stilen enn den muntre Sunday People, og viste Fosheims og Rølles teft for grundig håndverk blandet med fengende melodier.
Utenlands gikk det ikke så bra, men duoen markerte seg med en andreplass i østblokklandenes Sopot Festival – for Finland(!).
Deretter gikk det litt tråere. 1987-utgivelsen Everything’s Forgiven solgte bra, men ikke i nærheten av de to første albumene. I Call it Love (nummer 3 i september) ble samme året også deres siste single på flere år.
Fire års intensivt arbeid med futl fokus på The Monroes, hadde enkelt og greit blitt for voldsomt. Duoen hadde fått den suksessen, og mer til, som de hadde siktet mot. Og nå tok begge seg en solid pause for å satse på andre prosjekter. Rølles nevnte langt senere, at selv etter Sunday People følte han de var kommet i mål med «et eller annet».
Monroes’ siste utgivelse som aktiv duo ble Long Way Home i 1993, som solgte omtrent som forgjengeren. Allikevel oppnådde Just Another Normal Day en fin andreplass på VGs Topp 10, en låt som nok var litt feilplassert i datidens lydbilde, men allikevel en fin liten hyllest til hvermannsen som du og jeg.
Etter dette etablerte både Fosheim og Rølles seg i platebransjen. Fosheim som promosjef for Universal, Rølles som låtskriver og markedsjef for flere forlag. De opptrådde flere ganger sammen, slik at The Monroes slett ikke ble borte selv om duoen var oppløst.
I løpet av bare noen måneder falt begge fra av sykdom i 2013, og åtte år senere ble The Monroes innlemmet i Rokcheims norske «Hall of fame».
The Monroes viste ved siden av a-ha at det virkelig var mulig for norske popnavn å oppnå salgstall som de aller største britiskspråklige stjernene. De solgte anslagsvis 700 000 av sine fire-fem album, og ga hele Norge minst et par perler innen norsk popindustri. Med Cheerio som kanskje den aller største.
THE MONROES
Cheerio
(Lage Fosheim/Eivind Rølles)
1985 EMI
Produsert av Bob Sargeant
Utgitt på albumet Face Another Day
